I det samme øyeblikket dukket Leora opp bak dem. Hun hadde på seg en ny designerbluse, en rød leppestift, og hjalp til med å sjekke telefonen sin. Da hun fikk øye på meg, lo hun høyt og hånlig.
– Å, se på henne! Klemt opp i en lånt uniform! Spilte du soldat, Ammani? Skal du marsjere litt for oss før du drar din kos? Du ødelegger for oss! Venner av pappa kommer om ti minutter for å feire mitt nye semester ved Yumoji! Du kan ikke bare dukke opp her og se så… så patetisk ut!
Jeg så på søsteren min. Det var den samme arrogante haken, det samme falske smilet, og den samme uendelige dårskapen som hadde fått henne til å tro at alt her i verden var til for å bli tatt fra meg.
– Patetisk? spurte jeg lavt.
Jeg løftet hånden og signaliserte til de to betjentene ved bilen. De marsjerte målrettet opp gaten, med mapper fulle av offisielle statlige segl og arrestordrer under armen.
Leoras smil frøs fast.
– Hva… hva er dette for noe tull? hveste Baba Juma og tok et skritt frem for å stenge døren.
Men sjåføren min la en tung, bestemt hånd på dørkarmen og hindret ham i å lukke den.
Jeg tok ett skritt over dørstokken og inn i det huset som en gang hadde vært mitt fengsel. Støvlene mine traff gulvplankene med et hult, mektig ekko som fikk glassene i vitrineskapet til å klirre.
– Dere trodde dere sendte meg bort for å bli “fikset”, sa jeg og så på hver og en av dem mens øynene deres videt seg ut i ren, uforfalsket panikkslagen skrekk. – Dere trodde at ved å gi bort plassen min, stjele fremtiden min og slenge meg inn på en militærleir, så ville jeg bli borte for godt.
Jeg la en offisiell arrestordre og granskingserklæring på stuebordet, rett ved siden av Leoras nye ryggsekk med den Y-formede nøkkelringen.
– Vel, gratulerer med dagen, Leora. Du kom inn på Yumoji University. Men i henhold til Forsvarsdepartementets nye dekret, er opptaket ditt erklært ugyldig på grunn av dokumentforfalskning. Og faren vår… vel, faren vår har nettopp signert papirer som gjør ham til gjenstand for en fullstendig statlig gransking av familiens eiendommer og bankkonti.
Mama Rahima grep seg til brystet, akkurat slik hun pleide å gjøre når hun ville tvinge folk til å synes synd på henne. Men denne gangen var det ingen som kom for å trøste henne.
– Det er… det er ikke sant… hvisket Leora og stirret på papirene på bordet. Händene hennes begynte å skjelve ukontrollert da hun så ordet ARREST trykket med store, fete bokstaver på toppen av dokumentet til faren hennes. – Pappa… pappa, si at det ikke er sant! Si at du fikset dette!
Baba Juma så på meg, og for første gang i sitt liv så jeg en voksen mann fullstendig miste fotfester. Han så ikke lenger ut som en streng patriark. Han så ut som en feig mann som innså at han hadde pirket bort i noe mye større enn han noen gang kunne kontrollere.
– Ammani… visket faren min med hes stemme. – Vi er familien din… vi er foreldrene dine… kan vi ikke ordne dette internt? Mellom oss?
Jeg trakk på skuldrene, rettet på kraven på den skarpe offisersuniformen min, og så på ham med et blikk så kaldt at det fikk ham til å rygge bakover mot sofaen.
– Jo da, pappa, sa jeg rolig. – Dere er familien min. Men datteren dere forsøkte å kaste ut på gaten… hun kom akkurat tilbake med hele den militære sjømakten bak seg.
Jeg snudde meg mot sjåførene mine.
– Ta dem med. Og sørg for at Leoras ryggsekk blir tømt. Hun trenger ikke den nøkkelringen lenger.
Mens betjentene førte foreldrene mine og søsteren ut gjennom den samme døren som jeg hadde blitt tvunget til å forlate måneder tidligere, ble jeg stående igjen i stua. Jeg strøk hånden over det polerte bordet. Husene, gaten og nabolaget utenfor så akkurat ut som før.
Men jeg var ikke lenger jenta som ventede på å bli valgt.
Fremtiden var min. Og denne gangen var det ingen som kunne ta den fra meg.
