“Den skal hjem,” kunngjorde Dany.
“Hvor er hjemme?”
Han pekte mot den solfylte bredden der teppet vårt lå.
“Der vi er.”
Jeg så på ham. Håret
hans var fortsatt latterlig, og det var et svakt snev av salt rundt munnen. Han så tilbake på meg uten tvil, og ventet bare på at jeg skulle følge etter.
“Ja,” sa jeg.
Jeg spredte det grønne teppet under et lønnetre.
Dany klatret opp på den og slo seg ned igjenpå min side.
En stund så vi på vannet sammen. Telefonen
min ble liggende i vesken min. Den lille trebåten hvilte i det varme gresset, seilet tørket i sollyset.
En bris beveget seg gjennom bladene over hodet.
Dany rakte hånden min uten å nøle.
Jeg lukket fingrene rundt hans.
Og der, med sønnen min ved min side, hvilte jeg i det stille livet vi endelig fikk kalle vårt eget.