Mappen lå åpen på marmorøya. Det første dokumentet var et fødselsattest fra en liten kystby i Maine, utstedt til en gutt ved navn Lucas Vance. Det neste var et arrestasjonsfotografi fra et delstatsfengsel i Ohio – syv år gammelt. Det samme krasse kjevepartiet, det samme bleke arret over venstre øyenbryn, men uten de skreddersydde dressene, uten den polerte West-Coast-holdningen, og med øyne som allerede dengang forsto hvordan man selger en løgn til noen som så gjerne vil tro på et eventyr.
Renees fingre skalv så kraftig at papirene raslet mot hverandre.
“Dette… dette er en spøk,” hvisket hun. Stemmen hennes var sprekkeferdig, tynn som papiret hun holdt i. “Diane, hva er dette for noe? Har du betalt noen for å lage dette?”
“Se på fødselsdatoen, Renee,” sa jeg lavt. “Se på de registrerte fingeravtrykkene nederst på side fire. Og se på navnet på selskapet han stiftet i Delaware for ti måneder siden – det samme stråmannsselskapet som akkurat nå står oppført som panthaver i mors leilighet og i den nye leiligheten du trodde du kjøpte sammen med ham.“
Moren min trådte raskt frem og røsket til seg mappen. Ansiktet hennes var blottet for den vante dominansen; rynkene rundt munnen fremsto plutselig dype og graverte i det harde lyset fra lysekronen. Hun bladde hysterisk gjennom sidene, mens blikket flakket fra arrestasjonsbildene til kontoutskriftene Grant hadde skaffet.
“Nei,” sa mor bestemt, som om hun kunne nekte virkeligheten å eksistere ved hjelp av ren viljestyrke. “Weston har mødt foreldrene sine med oss. Vi har spist middag med faren hans!”
“Du har spist middag med en innleid skuespiller fra Chicago,” sa jeg. “Grant sporet opp honoraret. Tre tusen dollar for en helg, pluss en leiebil fra Hertz.”
Stille senket seg over rommet. Det var en tung, kvelende stillhet som gjorde at selv lyden av klesposen som svaiet lett i den kjølige luften fra vinduet hørtes ut som et varsel.
Renee sank ned på en av de høye stolene ved kjøkkenøya. All holdning, all den nøye innstuderte overklasse-elegansen hun hadde tilegnet seg det siste året, rant ut av henne.
“Han ba meg signere et dokument i går,” hvisket hun og så opp på meg med øyne som plutselig så ut som da hun var åtte år og vi gjemte oss for huseieren. “Et samsvarserklæringsdokument for overføringen av fondet etter bestefar. Han sa… han sa det var for å samle investeringene våre i Cole Maritime.”
“Signerte du?” spurte jeg.
Renee svelget tungt. Hun ristet sakte på hodet, men tårene begynte å renne over de malte kinnene hennes. “Jeg sa jeg ville vente til etter helgen. Han… han ble sint, Diane. Ikke sånn at han skrek, men øynene hans ble helt kalde. Han sa jeg var umoden. At hvis jeg ikke stolte på ham nå, betød det at jeg ikke var klar for dette livet.”
“Hvor er han nå?” spurte jeg.
“Han er på hotellet,” sa mor. Stemmen hennes var uvanlig lav, nesten ufattelig liten. Hun holdt papirene stramt mot brystet, som om hun forsøkte å skjerme seg selv mot innholdet. “Han har et møte med investorene sine… med de du kalte skuespillere.”
“Ikke alle er skuespillere,” sa jeg og tok mappen tilbake fra hendene hennes. “Møtet i kveld er med to meklere fra et investeringsfond i Boston. Lucas – eller Weston, som dere kaller ham – har brukt Renees navn og Brennan-familiens eiendommer som sikkerhet for å hente ut tre millioner dollar i et kortsiktig lån. Lånet utbetales i morgen tidlig klokken ni. Klokken ti var det meningen at han skulle gå om bord på et privatfly til Sint Maarten.”
Moren min satte seg tungt ned på den andre stolen. Håndvesken hennes gled ned fra fanget og traff parketten med et mykt bump.
“Hva… hva gjør vi nå?” spurte hun. Det var første gang i mitt liv jeg hørte henne stille det spørsmålet. Hun så ikke på meg med reforsterket forakt eller beskyldninger. Hun så på meg med den nakne panikken til noen som har bygget et slott på sand og akkurat hørt tidevannet komme.
“Dere gjør ingenting,” sa jeg. “Ingen meldinger. Ingen telefonsamtaler. Dere møter opp til prøvemiddagen i kveld akkurat som planlagt.”
Renee sperret øynene opp. “Er du gal? Skal jeg sitte til bords med en mann som prøver å ruinere oss?”
“Hvis du avlyser nå, forsvinner han før politiet rekker å sikre bevisene for bedageriet,” sa jeg og dro frem min egen telefon. “Grant har allerede overbrakt dokumentasjonen til statsadvokatens kontor for finansielle forbrytelser. De trenger at han gjennomfører transaksjonsbekreftelsen i morgen tidlig for å ta ham på fersk gjerning. Hvis han merker ufred i kvelden, tar han det han allerede har tappet fra kontoene dine og drar.”
