Elena stod fremdeles urørlig ved mahognibordet, med blikket naglet til det notariserte dokumentet. Hun rørte forsiktig ved signaturen på skjøtet, som for å forsikre seg om at det ikke var en drøm. Hele verden hennes hadde snudd seg på hodet – fra å være en som ble skjøvet til side i mørket, satt hun nå med nøkkelen til hele godset.
Jeg tok et skritt nærmere og så mildt på henne: – Du klarte det. Fra nå av er det ingen som kan kommandere deg.
Elena løftet blikket, og en svak, men stolt smylekrumming kretset om leppene hennes. Hun brettet papiret sammen, holdt det tett mot brystet som den dyreste skatt, og hevet hodet idet kveldsolen brøt gjennom de store stuevinduene og badet hallen i gull.
Herskapshuset tilhørte ikke lenger fortiden. Nå var det hennes.
