Mamma sa: «Lykke til.»

Natalie sa: «Du er så modig.»

Så dro de.

Anestesilegen ba meg telle bakover fra ti.

Jeg husker ti.

Ni.

Åtte.

Sju.

Så ingenting.

Da jeg våknet, kom smerten før hukommelsen.

Venstre side brant. Halsen min var tørr. Monitorene pep rundt meg.

Jeg prøvde å snakke, men ordene kom knapt ut.

I flere timer sjekket sykepleierne vitale tegn og medisinen min.

Til slutt sa en av dem: «Faren din kom seg gjennom operasjonen veldig bra. Nyren fungerer. Han ligger på oppvåkning på intensivavdelingen.”

“Familien min?”

“De er med ham.”

“Kan noen fortelle dem at jeg er våken?”

“Jeg kan gi dem beskjed.”

Ingen kom.

Senere kom en sykepleier ved navn Beth inn på rommet mitt.

Hun sjekket skjermene, justerte noe ved siden av sengen min, og studerte meg så.

“Kjære, er det noen du vil jeg skal ringe?”

“Familien min er her.”

“Familien din?”

“Moren min og søsteren min. De er hos faren min.”

Beth stoppet opp.

“De vet at du er våken?”

“Jeg tror det.”

Hun så mot gangen.

“Vil du at jeg skal hente dem?”

“Nei. Det går bra. Pappa trenger dem.”

Beths uttrykk endret seg.

“Det er ikke sånn dette skal fungere.”

Mamma dukket endelig opp den kvelden.

Hun sto ved fotenden av sengen min.

“De flytter deg til et vanlig rom.”

“Hvordan går det med pappa?”

“Bedre enn forventet. Dr. Sharma sa at nyren begynte å virke umiddelbart.”

Jeg ventet.

Mamma justerte stroppen på vesken sin.

“Få deg litt hvile. Vi sjekker til deg i morgen.”

Så dro hun.

Nei takk.

Ingen hånd på skulderen min.

Ingen tvil om smerten.

Før daggry neste morgen åpnet døren min seg stille.

Pappa satt i rullestol.

En nattsykepleier dyttet ham inn i rommet. En oksygentank lå ved siden av ham.

“Hva gjør du her?” hvisket jeg.

“Jeg sa til dem at jeg trengte å se deg.”

Sykepleieren så på oss.

“Fem minutter. Han skal ikke være ute av intensivavdelingen.”

Pappa gjorde tegn til at stolen skulle flyttes nærmere.

Han tok hånden min.

Så begynte han å gråte.

“Jeg ser deg, Alice.”

Mine egne øyne fylte seg.

“Pappa.”

“Jeg har alltid sett deg. Jeg har bare ikke oppført meg sånn.”

“Du trenger å hvile.”

“Nei. Hør her.”

Fingrene hans strammet rundt mine.

“Måten moren din behandler deg på. Måten jeg lot det skje på. Det er ikke greit.”

“Jeg vil ikke snakke om dette akkurat nå.”

“Det gjør jeg.”

“Pappa—”

“Jeg skal gjøre det godt igjen.”

“Du skylder meg ingenting.”

“Ja, det gjør jeg.”

Sykepleieren minnet ham forsiktig på tiden.

Da hun begynte å trille ham mot døren, så pappa over skulderen.

“Noen folk kommer for å se meg senere.”

“Hvilke folk?”

“En sosionom. En advokat.”

“Hvorfor?”

“Jeg ordner noe.”

Jeg var for medisinert og utmattet til å forstå hva han mente.

Jeg sovnet.

Senere den morgenen møtte pappa Amy Brennan, advokat Russell Walsh og medlemmer av hans medisinske team.

Han var svak, men ifølge alle opptegnelser jeg senere så, var han våken, orientert og i stand til å ta egne beslutninger.

Han endret sin helsefullmektig fra mamma til meg.

To dager senere, 18. september, endret han begunstiget på en livsforsikring på 2,3 millioner dollar.

Mamma hadde vært arvtaker i atten år.

Pappa ga meg navnet i stedet.

Den 20. september signerte han en avtale som overførte 51 % av stemmeretten til Jordan Medical Supply Company til meg.

Pappa eide 68 %.

Etter overføringen beholdt han 17 %.

Mor eide 25 % av aksjene uten stemmerett.

Natalie eide 7 % av aksjene uten stemmerett.

Overføringen ble registrert i selskapets registre og, ifølge dokumentene pappa senere viste meg, formelt innlevert 25. september.

Jeg visste ingenting av det.

Jeg var hjemme og prøvde å komme meg.

De to første ukene ble vanlige oppgaver til forhandlinger med kroppen min.

Jeg kunne ikke løfte mer enn fem pund.

Jeg kunne ikke kjøre.

Klesvask var nesten umulig.

Tallerkener på øverste hylle kunne like gjerne vært på taket.

Jeg sov i flere timer, våknet utmattet, spiste det som krevde minst innsats, og gikk tilbake til sengen.

Ingen tilbød seg å bli.

Mamma ringte en gang.

“Hvordan har du det?”

“Klarer det.”

“Bra. Farens nyrefunksjon ser utmerket ut.”

Så la hun på.

På dag ti sendte Natalie melding.

Hvordan går det med restitusjonen? Planleggingen av innsamlingsaksjonen går kjempebra. Så spent.

Jeg stirret på meldingen.

Så la jeg fra meg telefonen.

To uker etter operasjonen ringte sjefen min, Jennifer.

“Alice, vi må snakke om permisjon.”

“Jeg vet det.”

“Vi har ikke betalt medisinsk permisjon som dekker så lenge. Du er allerede inne i ubetalt tid. Hva sa kirurgen din?”

“Seks til ni uker totalt.”

“Vi kan beskytte posisjonen din i åtte uker. Etter det må jeg snakke med styret.”