– En spøk? spurte jeg og så på henne med et blikk så tomt for kjærlighet at hun trakk hånden til seg som om hun hadde brent seg. – Å fake kreft for å stjele datterens sparepenger er ikke en spøk, mamma. Det er slutten.
Molina kastet seg mot døren for å sperre veien for meg, rasende og desperat.
– Du kan ikke bare gå din vei! skrek hun. – Du ødelegger livet mitt! Jeg har inkassobyråer på nakken! Hvis du ikke betaler, kommer de til å ta alt fra meg!
– Da får du gjøre akkurat det foreldrene våre lærte meg å gjøre da jeg var liten, sa jeg og så på søsteren min en siste gang. – Du får jobbe for det. Du får ordne opp i ditt eget rot. For første gang i mitt liv skylder jeg dere ingenting.
Jeg skjøv Molina bestemt til side, åpnet inngangsdøren og trådte ut på verandaen.
Bak meg eksploderte huset i skrik, kjefting og paniske forbannelser – faren min som ropte navnet mitt, moren min som ulte av raseri, og Molina som hamrethendene i døra. Men jeg snudde meg ikke en eneste gang.
Luften ute på Hawthorne Lane var frisk og kveldsvarm.
Jeg satte meg inn i bilen min, la vesken på passasjersetet der sjokoladekaken fortsatt lå urørt i esken sin, og vridde om nøkkelen. Motoren spant i gang med en ren, jevn lyd.
Da jeg rygget ut fra innkjørselen og så på det store huset i bakspeilet, innså jeg at jeg ikke følte meg knust lenger. Hjertet mitt var lett, sjelen min var fri, og for første gang på fem år var hver eneste krone på bankkontoen min – og hver eneste drøm om fremtiden – utelukkende min egen.
