Jeg så meg rundt i den solfylte foajeen, på de rene veggene, de stille rommene, hjemmet som endelig tilhørte freden.

«Nei», sa jeg. «Hun ba meg om å komme meg vekk og aldri komme tilbake.»

Pappa senket blikket.

Jeg smilte, ikke bittert denne gangen.

«Det gjorde jeg. Jeg gikk aldri tilbake til å være den datteren de kunne bruke.»

Og det var svaret som slo dem fullstendig ned.