Nå sto hun ved siden av sykehussengen min og ventet, som om jeg bare hadde glemt en avtale.
“Hvor mye er depositumet?” spurte jeg.
Brielle så på Diane før hun svarte.
Det varte mindre enn et sekund, men jeg husket det blikket senere.
“Tjuesju tusen.”
Jeg lo.
Bevegelsen trakk smertefullt over snittet mitt og forvandlet latteren til et skarpt innpust.
“Du kom hit for tjuesju tusen dollar?”
“Det er et depositum.”
“Det er en bursdagsfest.”
“Det er min trettiende.”
“Du vil overleve å fylle tretti uten en orkidévegg.”
Diane tok et skritt nærmere.
“Du trenger ikke være grusom.”
Jeg så på henne.
“Grusom?”
Clara rørte på seg mot meg, så jeg senket stemmen.
“Mamma, babyen min er ikke engang en dag gammel.”
Dianes munn strammet seg.
Jeg hadde kalt henne mamma uten å nøle, uten tvil, i trettito år.
I det øyeblikket virket hun bare irritert.
“Så du nekter?” spurte Brielle.
“Ja.”
“Etter at du sa du ville hjelpe meg?”
“Jeg sa jeg kanskje kunne bidra med noe rimelig.”
“Dette er rimelig.”
“Tjuesju tusen dollar er ikke rimelig.”
“Du har råd til det.”
Noe i måten hun sa det på endret stemningen i samtalen.
“Hva?”
“Du og Grant har penger.”
“Vi eier en renseribedrift. Vi har det bra. Det gjør oss ikke til millionærer.”
“Du har sparepenger.”
Fingrene mine strammet seg litt rundt Claras teppe.
“Hvordan vet du hva vi har i sparing?”
Ingen av dem svarte.
Jeg så fra Brielle til Diane.
“Hvordan vet du det?”
Dianes uttrykk endret seg nesten umerkelig.
Noen andre kan ha oversett det.
Det gjorde jeg ikke.
Jeg rakte ut hånden mot rullebrettet.
“Hvor er telefonen min?”
“Du trenger det ikke akkurat nå,” sa Diane.
Jeg sluttet å rekke ut.
“Hva betyr det?”
Brielle tok et skritt mot meg.
“Det betyr å slutte å være dramatisk og gi meg kortet.”
“Nei.”
“Natalie.”
“Jeg sa nei.”
“Gi meg kortet.”
“Gå ut.”
I et øyeblikk så Brielle forbløffet ut over at jeg hadde sagt det.
Så ble ansiktet hennes hardt.
“Du har alltid trodd at du er bedre enn meg.”
Jeg så på henne, utmattet.
“Er du seriøs?”
“Du har forretningen. Huset. Grant. Nå har du det perfekte barnet.”
Stemmen hennes endret seg på det siste ordet.
Jeg hadde hørt sjalusi fra Brielle før, men ikke på den måten.
I årevis hadde jeg tolket klagene hennes som usikkerhet. Hun var yngre. Diane beskyttet henne konstant. Jeg hadde blitt fortalt så mange ganger at Brielle var sensitiv at jeg hadde lært å mykne opp alt før jeg snakket med henne.
Men mens jeg sto der, innså jeg noe jeg burde ha gjenkjent mye tidligere.
Hun bar ikke bare nag til hjelpen hun trodde jeg hadde fått.
Hun mislikte meg for at jeg trengte mindre hjelp enn hun gjorde.
“Jeg tror ikke jeg er bedre enn deg,” sa jeg.
“Ja, det gjør du.”
“Nei. Jeg tror du ber en kvinne som ble operert i går om å betale tjuesju tusen dollar til en bursdagsfest på åtti tusen dollar.»
“Slutt å si det sånn.”
“Hvordan ellers skal jeg si det?”
Hun beveg seg før jeg helt forsto hva hun hadde tenkt.
Hånden hennes lukket seg rundt underarmen min.
Jeg vred meg instinktivt bort.
Smerte trakk seg gjennom magen.
“Ikke rør meg.”
Clara våknet og begynte å gråte.
Lyden slettet alle andre tanker i hodet mitt.
Jeg krøllet meg fremover så mye snittet tillot, og omsluttet henne med armene mine.
“Brielle, trekk deg tilbake.”
Diane løp mot sengen.
I et irrasjonelt sekund gikk lettelsen gjennom meg. Jeg trodde hun endelig hadde forstått hvor langt det hadde gått og var i ferd med å trekke Brielle bort.
I stedet rakte Diane ut hånden mot Clara.
“Gi meg babyen.”
Jeg stirret på henne.
“Hva?”
“Du er hysterisk. Gi henne til meg.”
“Nei.”
Fingrene hennes grep kanten av teppet.
Hele kroppen min låste seg.
“Nei.”
“Natalie, slipp taket.”
“Mamma, stopp.”
Clara gråt enda mer.
Diane strammet hånden rundt teppet.
“Hvis du ikke vil hjelpe søsteren din, fortjener du kanskje ikke alt du har fått.”
Setningen ga ingen mening.
Ikke da.
“Hva betyr det?”
Brielle tok tak i håndleddet mitt igjen.
Jeg trakk meg unna og ropte mot gangen.
“Sikkerhet! Hjelp!”
Sykehusdøren smalt opp før noen andre nådde den.
Grant sto i døråpningen.
Men han var ikke alene.
To sikkerhetsvakter fra sykehuset var sammen med ham.
Bak dem sto en uniformert politibetjent.
Og bak offiseren sto en gråhåret mann i marineblå dress som bar en lærmappe.
I det øyeblikket Diane så mannen, slapp hånden hennes Claras teppe.
Grant krysset rommet i flere raske skritt.
“Ta hendene dine av datteren min.”
Sikkerhetsvaktene handlet umiddelbart. En stilte seg mellom Diane og sengen. Den andre flyttet Brielle bort fra meg.
“Dette er galskap,” sa Brielle. “Vi gjorde ingenting.”
Politibetjenten snudde seg mot henne.
“Frue, trekk deg tilbake.”
