Kapittel 2 – De førti sin horisont

Beslutningen om å holde en storslått fest for min førtiårsdag var ikke et opprør. Det var en gjenerobringshandling.

Mine trettiår hadde vært helt oppslukt av det utmattende og vakre maskineriet for tidlig morskap og familieledelse. Jeg hadde overvunnet skarlagensfeber-anfall, våknet i fire år hver andre time, fulgt David i overgangen til foreningen i hans praksis, og begravet min far etter en lang og verdig kamp mot Parkinsons sykdom. Gjennom alt dette hadde min eksistens føltes sekundær – en rekke støtteroller spilt mot bakgrunn av kriser andre opplevde.

Da høsten kom og bladene på de store lønnetrærne begynte å falle som kobbermynter i hagen vår, innså jeg at jeg var førti år gammel. Jeg var ved god helse. Barna mine var gamle nok til å spre sin egen toast og lese romaner i kapitler i ettermiddagslyset. Mannen min så fortsatt på meg da jeg kom ut av dusjen med en plutselig, frosset stillhet som fylte meg med takknemlighet.

Jeg ønsket å samle alle sjelene som hadde holdt meg jordet.

“Sytti personer,” sa jeg til David en kveld, mens jeg la fra meg en notatbok full av skribleride lister ved tegnebrettet hans. “Jeg vil ha den gamle steinlåven ved High Ridge Conservatory. Jeg vil ha lyslenker i sedertrebjelkene. Jeg vil ha et langt bord med ekte duk og lokal vin, og jeg vil ha en trekkspiller som kjenner de gamle valsene bestefaren min spilte. »

David la fra seg grafittblyanten og så opp, rynkene rundt øynene smalnet. “High Ridge? Det er førti minutter fra byen, El. Det er ikke billig. »

“Jeg vet hvor mye det koster,” sa jeg og holdt blikket hans. Jeg hadde tatt på meg ekstra arkivoppdrag for universitetsbiblioteket i åtte måneder, jobbet sent på natten mens andre sov, og katalogiserte papirene til en tømmermagnat fra 1800-tallet. Sjekken var på sparekontoen min, ny og intakt. “Jeg betaler alt selv, David. Til siste cent. Jeg vil ikke inngå noen kompromisser. Jeg vil ha et festmåltid. »

Han så på meg lenge, og oppdaget et uttrykk i ansiktet mitt som kanskje hadde unngått meg i årevis: en absolutt og urokkelig besluttsomhet. Han smilte, reiste seg og klemte meg, haken hvilende på toppen av hodet mitt.

“Du fortjener et palass, Elena,” hvisket han. “La oss gjøre det. Vi leier låven. Vi tar oss av vinen. »

Kjolen kom tre uker senere. Det var ikke den praktiske og beskjedne marineblå kjolen Linda en gang roste for meg, den som «kamuflerte en kvinnes underkropp etter fødsel.» Den var smaragdgrønn, laget av tykk, rå silke, som raslet svakt som døde blader under føttene mine. Den hadde lange, tettsittende ermer, en firkantet hals som avslørte den bleke, rene linjen av kragebeina mine, og et skjørt som feide gulvet med diskret eleganse. Foran det tresidige speilet i butikken i sentrum så jeg verken en utmattet arkivar eller en tynget svigerdatter. Jeg så en kvinne som hadde gjennomgått førti år med vinter og hadde kommet til sin egen innhøsting.

Invitasjonene var trykt på tykt, kremfarget bomullspapir: *Elena Vance inviterer deg til å feire førti år med liv, arbeid og kjærlighet.*

Jeg adresserte sytti konvolutter for hånd, med en penn dyppet i svart indisk blekk. Jeg inviterte fetterne mine fra Idaho, romkameratene mine fra Seattle, naboene våre som hadde brakt oss kyllingkraft da barna var syke, den pensjonerte bibliotekaren som hadde lært meg å reparere revne lærbindinger, og hele Davids familie: søskenbarn, tanter, onkler som levde under påvirkning av matriark Linda.

Og selvfølgelig sendte jeg en konvolutt til Linda Vance.

Jeg leverte hennes mursteinskolonihus til henne en tirsdag ettermiddag, med en liten eske shortbread som et fredstegn.

Hun åpnet døren, kledd i sin kamelhårede cardigan, det sølvfargede håret lakkert i en uforanderlig og ubøyelig hodeplagg. Hun så på den tykke konvolutten jeg holdt i hendene, så på støvlene mine, litt fuktige av høstregnet.

“Førti,” sa hun før hun i det hele tatt tilbød meg en kopp te. Hun tok konvolutten mellom to fingre, som om hun håndterte en skattemelding. “Vel. De fleste kvinner foretrekker å la disse stegene gå ubemerket hen, Elena. I vår alder ønsker vi ikke å trekke oppmerksomhet til beregningene. »

“Jeg liker beregninger, Linda,” sier jeg idet jeg går forbi henne inn i gangen med en vedvarende lukt av lavendelolje og tørket møbelvoks. “Jeg har fortjent det hvert år.”

Hun undersøkte den tykke pappen, strøk tommelen over de hevede bokstavene i navnet mitt. “High Ridge konservatorium? Er det ikke der de organiserer disse bohemske «fra gård til gaffel»-arrangementene? Trekket i denne låven er beryktet. Isjiasen min blir uutholdelig til dessert. »

“Det vil være radiatorer, Linda,” sa jeg med en stemme så stødig som en loddrett. Og masse ulltepper. »