“Ja.”
Det svaret gjorde mer vondt enn jeg hadde forventet.
Ikke fordi Patricia visste det.
Fordi mannen min hadde fortalt moren sin mer om våre økonomiske problemer enn kona hans.
“Hun visste at jeg betalte boliglånet?”
“Ja.”
“Hvorfor fortalte hun da alle at du støttet meg?”
Han svelget.
“Jeg vet ikke.”
“Ja, det gjør du.”
Han så bort.
“Hun var sint på deg.”
“For hva?”
Han svarte ikke.
Jeg visste det allerede.
Patricia likte ikke å bli forhørt.
Hun likte ikke å høre nei.
Hun likte absolutt ikke å oppdage at sønnens kone kanskje sluttet å oppføre seg forutsigbart.
Greg så flau ut.
“Mamma har ringt alle.”
“Hvem?”
“Pastoren. Regnskapsføreren min. To fettere.”
Han nølte.
“Og en dame fra kirken som kjenner en boliglånsfyr.”
Jeg lo.
Jeg klarte ikke å la være.
Det var den første ekte latteren jeg hadde klart siden Thanksgiving.
Greg så på meg.
“Hva?”
“Lånefyren.”
I et halvt sekund smilte han nesten også.
Så falt uttrykket hans.
“Jeg beklager.”
Jeg nikket.
“Jeg tror du er lei deg.”
“Kan vi fikse dette?”
“Jeg vet ikke.”
“Clare—”
“Nei. Du stilte meg et spørsmål. Jeg vet ikke.”
Han så ned.
“Hva vil du jeg skal gjøre?”
I årevis hadde jeg visst nøyaktig hva alle andre ville at jeg skulle gjøre.
Betal.
Kokk.
Be om unnskyldning.
Ring Patricia.
Glatt det ut.
Late som alt var bra.
Denne gangen hadde jeg ikke et fullstendig svar.
“Jeg vil ha sannheten.”
“Du har det.”
“Nei. Jeg har biter.”
Han så på meg.
“Jeg vil ha alt. Så bestemmer vi hva som skjer videre.”
Han nikket sakte.
Et øyeblikk senere spurte han: «Hva om alle finner ut av det?»
Jeg smilte nesten.
“Greg, alle har allerede en historie.”
“Hva mener du?”
“Moren din fortalte dem at du støtter meg. Hun sa til dem at jeg er uansvarlig. Hun sa til dem at jeg var problemet på Thanksgiving.”
Han så ned.
“Jeg visste ikke at hun fortalte folk det.”
“Du visste nok.”
Han hadde ingen respons.
Jeg åpnet mappen.
“Jeg diskuterer ikke dette bare bak lukkede dører lenger.”
Han så opp.
“Hva sier du?”
“Jeg vil ha ett møte med moren din.”
Han spente seg.
“Og alle som var på Thanksgiving.”
Ansiktet hans forandret seg.
“Clare, det er ikke nødvendig.”
“Det er det.”
“Hvorfor?”
“Fordi fjorten personer så moren din kaste meg ut.”
Jeg lukket mappen.
“De hørte hennes versjon.”
Så så jeg på ham.
“Nå skal de høre min.”
For en gangs skyld anklaget ikke Greg meg for å overreagere.
Han sa ikke at jeg kom til å komme rundt.
Han satt der stille.
Og jeg innså at neste samtale ikke ville være mellom en kone og hennes ektemann.
Det ville stå mellom sannheten og fjorten personer som allerede hadde fått en annen versjon av den.
Møtet fant sted en torsdagskveld.
Ikke hjemme hos Patricia.
Ikke hos oss.
Jeg valgte et privat rom på en kjent restaurant i Franklin.
Det var et langt bord med fjorten stoler.
Akkurat nok for alle som hadde vært til stede på Thanksgiving.
Jeg kom ti minutter tidlig med en mappe.
Inni lå fire års boliglånsutskrifter, bankopplysninger, kvitteringer for eiendomsskatt, forsikringsbetalinger, reparasjonsfakturaer og kopier av meldingene mellom Greg og Patricia.
Jeg var ikke der for å ydmyke noen.
Fjorten personer hadde vært vitne til ydmykelsen min.
De fortjente å vite hva som faktisk hadde skjedd.
Greg kom først.
Han så på bordet.
“Du inviterte virkelig alle?”
“Ja.”
“Mamma kommer til å bli rasende.”
“Hun kan være rasende.”
Familiemedlemmer begynte å ankomme.
Gregs søster.
To søskenbarn.
En tante.
Andre slektninger som hadde vært rundt Thanksgiving-bordet.
Diane kom inn mot slutten.
Hun nikket svakt før hun satte seg.
Patricia kom sist.
Hun hadde på seg det samme perlehalskjedet hun hadde brukt på Thanksgiving.
Hun stoppet i døråpningen og så seg rundt.
“Hva er dette?”
Jeg reiste meg.
“En samtale med familien.”
Hun så på Greg.
Han møtte ikke blikket hennes.
Patricia satte seg sakte.
“Jeg forstår ikke hvorfor dette er nødvendig.”
Jeg så meg rundt bordet.
“Det gjorde ikke jeg heller, før jeg innså at alle her hadde hørt en annen versjon av hva som skjedde.”
Ingen sa noe.
Jeg tok et pust.
“På Thanksgiving sa Patricia at jeg ikke var velkommen til middagen hennes.”
En av Gregs fettere flyttet seg i stolen.
Patricia avbrøt.
“Jeg var opprørt.”
“Du sa det foran fjorten personer.”
“Jeg mente ikke—”
“Og Greg sa til meg: ‘Min mors ord er lov.'”
Alle ansikter vendte seg mot ham.
Greg stirret på bordplaten.
Patricia så på sønnen sin.
“Greg?”
Han svelget.
“Jeg sa det.”
Rommet forandret seg.
Patricia så tilbake på meg.
“Og du dro.”
“Ja.”
“Du gjorde alle flaue.”
“Nei. Jeg dro stille.”
Jeg åpnet mappen.
“Dette er boliglånet vårt.”
Jeg la en erklæring på bordet.
“Og dette er min brukskonto.”
