Han sto med en telefon i hånden.
“Jeg trodde Paul fortalte deg det.
“Det vet jeg allerede.
“Nei. Om det siste.
Jeg kjente magen stramme seg igjen.
“Hvilken annen?”
Luke kom inn og lukket døren bak seg.
“Moren hans tok ikke opp temaet om ektepakten forrige uke.
Jeg så på ham.
“Hvordan vet du det?”
“Fordi Paweł fortalte meg om det for to måneder siden.
Jeg satte meg ned igjen.
“Snakk.”
Łukasz så ut som om han gjerne ville vært hvor som helst ellers.
“Małgorzata hadde lenge ment at denne leiligheten kun skulle bli hos Paweł. Det forstår jeg fortsatt. Det er hans. Men da hun fant ut at du betalte for oppussingen…
“Hvordan visste hun det?”
Luke nølte.
Jeg visste allerede svaret.
sa Paul til henne.
Jeg lukket øynene.
Selvfølgelig.
“Kom igjen.”
Hun begynte å si at du var for selvsikker. At siden du investerer penger i leiligheten hans, regner du absolutt med noen rettigheter til ham.
“Han sa til henne at det ikke var sant?”
Luke så ned.
“Han sa han snakket med deg om det.
“Han snakket ikke.
“Jeg vet.
“Fra hvor?”
“For en måned siden spurte jeg ham hvordan du reagerte på ideen om en ektepakt. Han sa han ikke hadde fortalt deg det ennå.
Jeg kjente en kjent nummenhet.
“Hvorfor?”
“Han var redd for at du skulle gjøre et stort nummer ut av det før bryllupet.
Jeg lo.
Kortvarig.
Ingen humor.
“Så løsningen var å fortelle meg etter bryllupet?”
Łukasz sa ingenting.
Han trengte ikke det.
Mønsteret ble smertefullt tydelig.
Parykk.
Ektepakt.
Mor.
Alt skulle “ordnes” etter seremonien.
Når jeg allerede er gift.
Når det blir vanskeligere å gå ut.
“Er det noe mer?” spurte jeg.
Han var stille.
“Luke.
“Ja.
Han ga meg telefonen.
På skjermen var det et skjermbilde av en gruppesamtale.
Paweł, Łukasz og to andre venner.
Fra for tre uker siden.
Jeg spolte opp igjen.
Først, de vanlige tingene.
Utdrikningslag.
Dress.
Transport.
Så Pauls melding.
“Den gamle damen lager en skandale om Nora og håret hennes igjen.”
Noen svarte:
“Ikke slipp henne inn i bryllupet hvis hun gjør sånt.”
Paweł:
“Jeg kan ikke. Far ville blitt sint, og hun ville lage en større skandale.”
Łukasz:
“Si tydelig til henne at hun må stikke av.”
Paweł:
“Det er lett å si.”
Noen meldinger nedenfor:
“Hun sier at hvis Nora kan skjule noe sånt for folk, kan hun like gjerne skjule andre ting.”
Jeg følte meg kvalm.
Jeg leste videre.
Luke skrev:
“Tross alt skjuler ikke Nora det for deg. Det er sannsynligvis det viktigste.”
Paul svarte:
“Jeg vet. Men moren har delvis rett i at noen ganger bestemmer Nora selv hva som er hvem sin sak.»
Jeg stoppet fingeren min.
Jeg leste den for andre gang.
Så den tredje.
“Hva mente han?” spurte jeg.
Łukasz gned seg i nakken.
“Jeg vet ikke.
“Du lyver.”
“Jeg antar det.
“Fortell meg.”
Han sukket.
“Jeg tror det handlet om penger.
“Hvilke penger?”
“Sparepengene dine.”
Jeg frøs.
“Hva med dem?”
Margaret spurte Paweł hvor mye du hadde. Hun ville vite om renoveringen virkelig kostet deg så mye som du sa.
“Jeg fortalte Paweł hvor mye jeg hadde satt til side. For ham.
“Jeg vet.
“Ga han henne beløpet?”
Łukasz var stille.
Det var nok.
Jeg følte sinne.
Ren.
Mye lettere å bære enn skam.
Håret mitt.
Min helse.
Pengene mine.
Samtalene våre.
Alt gikk til Małgorzata, og jeg levde i troen på at partneren min beskytter privatlivet vårt.
“Kom ut, vær så snill,” sa jeg.
Luke nikket.
Han stoppet ved døren.
— Nora?
Jeg så på ham.
“Hvorfor er det verdt det…” Paul elsker deg virkelig.
“Det tror jeg.”
Luke rynket pannen.
Jeg tror han forventet noe annet.
“Og det er derfor det er så ille,” la jeg til.
Jeg ble overlatt alene.
Femten minutter gikk.
Så tjue.
Til slutt tok jeg på parykken igjen.
Ikke for å bevise noe for noen.
Jeg ville bare ha den.
Det var mitt valg.
Jeg gikk ut på rommet.
Paweł satt alene ved bordet vårt.
Da han så meg, reiste han seg umiddelbart.
“Kan vi snakke?”
“Det kan vi.”
Jeg ledet ham til et siderom.
Foreldrene mine ville bli med oss.
“Nei,” sa jeg. “Det må være mellom oss.
Paul lukket døren.
En stund sto vi overfor hverandre blant ledige stoler, esker med dekorasjoner og et barnesete som personalet hadde satt igjen.
Et absurd ordinært sted.
“Jeg beklager,” begynte han.
“For hva?”
Jeg overrasket ham.
“For alt.
“Nei. Vær spesifikk.
Han gned ansiktet med hånden.
“For at jeg ikke beholdt moren min.
“Du visste hva han planla.
“Jeg visste at hun var i stand til å gjøre noe. Det trodde jeg ikke…
“Hun sa rett ut at hun kunne rive av parykken min.
“Ja.
“Hva annet gjorde du etter den samtalen?”
Han var stille.
“Ringte du henne dagen etter?”
