«Mrs. Grant,» sa kvinnen i telefonen med alvorlig tone. «Har du delt kortinformasjonen din med noen andre, eller utstedt et ekstra brukerkort?»
«Jeg utstedte et nødkort til sønnen min for flere år siden,» svarte jeg og så på Dean. «Men det sekundære kortet som nylig har blitt belastet, ble bestilt i mai uten mitt samtykke.»
Priscillas underleppe skjelvende. «Jeg trodde… jeg trodde du ikke ville ha noe imot det siden vi er familie! Du har jo masse penger, og vi trengte bare en liten hjelpende hånd i en vanskelig periode!»
«En vanskelig periode?» hveste Dean, og stemmen hans sprakk av sinne og vantro. «Ved å stjele fra moren min? Ved å late som om hun var i ferd med å bli dement, slik at hun skulle tro det var hennes egen hukommelse det var noe feil med?!»
Priscilla rygget mot døren. «Det var ikke sånn det var…»
«Jo, det var nøyaktig det som var planen,» sa jeg lavt, og la merke til hvordan brikkene falt på plass i hodet mitt. «Hver gang jeg lurte på en regning, fikk du meg til å tvile på meg selv. Du lot meg tro at jeg holdt på å miste grepet, slik at jeg aldri skulle sjekke kontoene mine grundig.»
Bankrepresentanten bekreftet i øret mitt at kortet nå var sperret umiddelbart, og at en full etterforskning av bedrageri var satt i gang.
Jeg takket henne og la på.
Stuen var så stille at man kunne høre tikk-taket fra veggklokken i gangen.
Dean så på kona si med et blikk som gjorde det krystallklart at ekteskapet deres lå i ruiner. «Pakk sakene dine, Priscilla,» sa han knallhard. «Nå.»
«Du kan ikke kaste meg ut før jul!» gråt hun.
«Jo,» sa jeg, og reiste meg opp fra stolen med mappen i hånden. «Julen avlyses kanskje ikke for alle, men i dette huset har vi ikke lenger plass til løgnere og tyver. Og når banken og politiet er ferdige med å gjennomgå de seks månedene med uautoriserte kjøp, vil du få regningen for mye mer enn bare julemiddagen.»
Priscilla innså at spillet var tapt. Hun rev av seg jakken hun hadde lagt på sofaen, snudde seg og stormet ut døren, mens lyden av hylingen hennes døde ut i snøen utenfor.
Dean ble stående igjen midt i stuen, med hodet i hendene. «Mamma… jeg er så utrolig lei meg. Jeg anklaget deg aldri for å være glemsk, men jeg burde ha merket det. Jeg burde ha passet bedre på.»
Jeg så på sønnen min, og selv om sinnet fremdeles brant i brystet, kjente jeg en enorm og befriende lettelse. Jeg var ikke i ferd med å miste forstanden. Jeg hadde bare vært for snill altfor lenge.
Jeg gikk bort til juletreet, rettet litt på en av papirenglene Dean hadde laget da han var seks år gammel, og så på den skjeve trestjernen på toppen.
«Vel, Dean,» sa jeg mildt. «Hvis du vil feire jul her i år, får du hjelpe meg å rydde bort all den falske pynten hun tok med seg. For i dette huset skal vi bare ha det ekte.»
Og for første gang på seks måneder smilte jeg et ekte, genuint smil.
