Daniel falt ut av det totale sjokket. «Hva snakker du om, Vanessa?!» ropte han til kona si. «Tok du opp et lån i mammas navn?! Utan at jeg visste det?!»
«Jeg måtte!» skrek Vanessa tilbake. «Du er ubrukelig, Daniel! Hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde vi blitt kasta på gata for lengst!»
Jeg hørte lyden av ting som knuste i den andre enden – kanskje en vase, kanskje et glass. Krangelen mellom dem eksploderte i full styrke, men jeg brydde meg ikke lenger om deres kaotiske ekteskap.
Jeg så på Marlene.
«Gjør som vi avtalte,» sa jeg til advokaten min. «Krev inn det opprinnelige lånet umiddelbart. Og overlever saken om dokumentforfalskning til påtalemyndigheten.»
Marlene nikket og tok opp telefonen sin.
Jeg la på min egen telefon.
Skjermen ble svart.
Da jeg reiste meg for å gå ut av kontoret, kjente jeg at kneet mitt fortsatt var ømt der det hadde truffet marmorgulvet for to uker siden. Men smerten var borte. Igjen var det bare en kald, klar visshet om at man aldri skal la noen behandle tålmodighet som svakhet.
Huset med de seks soverommet, den importerte steinen og bassenget i resort-stil tilhørte ikke lenger dem. Og da bankene og loven var ferdige med dem, ville ikke en gang den hvite designersofaen være verdt en eneste krone.
