En ambulanse fra faren min sitt private feltsykehus rygget opp i oppkjørselen for å gi Leo umiddelbar smertelindring og gipse håndleddet hans. Da vi trillet sønnen min ut døren, sto Mark og Tiffany igjen i håndjern, mens hele nabolaget så på at deres lykkelige fasade smuldret opp til ingenting.
For første gang på tre uker slapp spenningen i skuldrene mine. Sønnen min var trygg, og de som hadde rørt ham, skulle få kjenne den fullstendige tyngden av hvem jeg egentlig var.
Ønsker du at jeg skal fortsette historien med rettsoppgjøret og sykehusscenen, eller vil du vri det over mot hvordan Elena bygger opp det nye livet med sønnen sin?
