Mens Cecilia satt på huk over meg, så jeg opp gjennom tårene og så Rhondas øyne flakke fra den blåmerkede, skjelvende armen min rett til kanten av smijernsbordet.
Da ribbeina mine traff metallet, hadde mammas kirsebærtre-spilleskrin sklidd tre centimeter mot kanten. Den lå faretruende over kanten av jernrullen, og skalv svakt. Rhonda stirret på den loddede messinglåsen som om det var en giftig slange klar til å slå henne, venstre tommel gravde så hardt inn i det falmede halvmånearret på høyre håndledd at huden ble helt hvit.
“Hva skjedde?!” rungende fars stemme runget over terrassen mens de tunge støvlene hamret ned de tretrappene på terrassen. Glenn presset seg forbi to av onklene våre, det værbitte ansiktet hans strammet av alarm da han så meg på brosteinene med Cecilia knelende ved min side.
“Jeanette! Kjære, går det bra med deg?”
Før jeg eller Cecilia rakk å si et ord, trådte Rhonda frem, glattet på den kremfargede kjeledressen og la på seg et teatralsk, såret sukk.
“Hun snublet over sine egne føtter, pappa,” løy Rhonda glatt, og så faren vår rett i øynene uten å blunke. “Hun lente seg over sprinkelsengen for å holde sin lille tale om å velge en fetter fremfor sitt eget kjøtt og blod, og hun ble svimmel og falt ned på bordet. Ærlig talt, det er et mirakel at hun ikke ødela sprinkelsengen.”
Rhonda snudde seg tilbake mot tante Barbara, haken løftet med kald, hevngjerrig autoritet foran hele den forbløffede familien.
“Barbara, ta den andre enden av fotbrettet,” beordret Rhonda høyt. “Hjelp meg å rulle denne sprinkelsengen ut sideporten til SUV-en min med en gang.
En utakknemlig søster som spytter meg i ansiktet og velger en kusine fremfor sitt eget blod, får ikke beholde en gave på tolv hundre dollar.”
“Med glede,” fnyste tante Barbara, og marsjerte rundt for å hente eikerammen.
“Rhonda, stopp!” Pappa bjeffet, tok et skritt mot dem, forvirret og overveldet av det plutselige kaoset. “Hva snakker du om? La sprinkelsengen være, søsteren din ligger skadet på bakken!”
“Hun later som for sympati fordi hun vet at hun gjorde meg flau!” Rhonda knurret, grep sengegavlen med begge hender og dyttet sprinkelsengen mot innkjørselporten.
Den fremre messingstøperen rullet rett mot kneet mitt. Fortvilet, ydmyket og rasende over at hun gjorde mammas minne og babyens dag til et sirkus, løftet jeg den blåslåtte venstre armen min fra flisene og grep en av eikespindlene for å hindre henne i å rulle den over kjolen min.
“Rhonda, stopp!” Jeg ropte ut. “Vær så snill, bare stopp!”
Rhonda så ned på hånden min på treverket, og den høflige masken forsvant helt. Ren, stygg raseri forvridde ansiktet hennes.
“Ta hendene dine vekk fra eiendommen min!” Rhonda hveste.
Med et voldsomt drag dyttet hun den tunge eikesengerammen rett bakover mot min blåmerkede venstre skulder.
Kraften fra sprinkelsengen slo meg sidelengs mot Cecilia og slo ryggen min rett inn i beinet på det smijernsbordet på terrassen. Jernbeina skrek over steinene. Hele bordet rykket voldsomt mot høyre.
Og rett over hodet mitt veltet mammas cherrywood-musikkskrin utfor kanten av jernbordet og stupte rett ned mot flisene.
“Nei!” Jeg gispet og prøvde å nå den, magen krampet for mye til at jeg rakk å bevege meg raskt nok.
Den tunge kirsebærtrekassen traff hjørnet av en grå steinhell med et skarpt,
kvalmende smell.
Den spratt ikke bare. Sammenstøtet traff nøyaktig det stedet på frontleppen der faren min hadde smeltet den blyloddetinen for tjueåtte år siden. Med et metallisk pip som hørtes ut som et pistolskudd i den stille bakgården, sprakk den tjueåtte år gamle loddemessingsømmen vidt opp.
Det tunge trelokket spratt opp på hengslene da boksen skled over steinen, og det røde fløyelsinnlegget løsnet – og avslørte en grunn, skjult falsk bunn som ingen av oss visste eksisterte.
Ut av det hemmelige rommet veltet en enkelt, tett brettet firkant av falmet blått brevpapir.
Den fløy ned på den grå steinen rett mellom knærne mine og Rhondas hvite designerkiler. Selv fra tre fot unna, vendt oppover i det sterke ettermiddagssollyset, kunne jeg se vår avdøde mor Opals umiskjennelige, buede blå fyllepennhåndskrift skriblet over ytterfolden – og det ene ordet som skrevs der var Rhonda.
Jeg hørte et skarpt, kvalt gisp over meg.
Jeg så opp og så hver eneste dråpe blod forsvinne fra Rhondas ansikt, og huden hennes fikk fargen av sur melk. På den andre siden av bordet ble tante Barbaras øyne store av plutselig, uforklarlig frykt.
“Spark den under stolen!” Tante Barbara hvisket febrilsk, kastet seg frem og svingte tåen på den svarte pumpen sin for å stjele den ødelagte spilledåsen og det blå papiret under hagebordskjørtet før faren min rakk å nå oss.
“Ikke rør min mors boks!” Cecilia brølte, kastet armen ut for å blokkere tante Barbaras ben mens hun holdt den andre hånden støttet mot ryggen min.
