Edward Hale tok med markblomster tilbake til moren sin.
Fem sekunder senere lå blomster strødd på marmorgulvet, og han så sin kone løfte hånden over den livredde 76 år gamle kvinnen.
“SIGNER DET!”
Victoria skrek så høyt at skriket hennes runget gjennom herskapshuset.
Florence Hale lå ved foten av spiraltrappen, den ene hånden dekket ansiktet, den andre desperat på jakt etter stokken med sølvhåndtak.
Victoria sto over henne, kledd i en smaragdgrønn kjole.
Bra.
Elegant.
Og helt ugjenkjennelig.
“Din sta gamle heks,” hveste Victoria.
“Jeg ga deg en sjanse.”
Florence ristet på hodet.
“IKKE.”
“Da kan du dø uten noe.”
Victoria løftet armen igjen.
Ytterdøren smalt mot veggen.
“VICTORIA!”
Den frøs.
Edward sto i døråpningen.
Den mørkeblå jakken hans var fortsatt kneppet igjen fra ettermiddagsmøtet, som han hadde forlatt tidligere.
Ved føttene hans lå buketten med blomster han hadde kjøpt fra en veikantbod, siden moren hans foretrakk villblomster fremfor dyre roser.
Gule kronblader var spredt over marmoren som små solstråler.
Edward stirret på morens sårede kinn.
Så til hans kone.
“Hva i helvete driver du med?”
Victorias ansikt ble hvitt som et laken.
“Edward, hør…”
Han gikk over lobbyen før hun var ferdig.
Han grep armen hennes og ledet henne bort fra Florence.
“Ikke rør dem!”
Victoria snublet.
“Det var hun som angrep meg først!”
Edward stirret på henne.
Florence klarte knapt å stå uten stokk.
“Forventer du at jeg skal tro på det?”
“Du vet ikke hva hun gjorde!”
“Jeg vet hva jeg nettopp så.”
Edward satte seg ned ved siden av moren.
“Mamma?”
Florence skalv da han rørte ved skulderen hennes.
Den lille reaksjonen gjorde mer vondt enn noe annet.
“Mamma, det er meg.”
Blikket hans var festet.
« Edward. »
“Jeg er her.”
Hun tok jakken sin.
“Hun fant det ut.”
“Hva oppdaget du?”
Victoria lo bittert bak ham.
“Bare si det til ham.”
Edward snudde seg.
Victoria plukket opp en lærmappe fra gulvet.
“Hun dør.”
Stillhet rådet i inngangshallen.
Edward vendte seg tilbake mot Florence.
“Var?”
Florence lukket øynene.
fortsatte Victoria.
“Krebs.”
Edward kjente magen knyte seg.
“Hvor lenge?”
“Måneder,” sier Victoria.
“Kanskje mindre.”
Edward stirret på moren sin.
“Du sa at testene var gode.”
“Jeg ville ikke at du skulle bekymre deg.”
Stemmen hans forlot ham.
“Mamma…”
Victoria slo baksiden mot håndflaten.
“Og mens din kjære mor skjulte kreften sin, skrev hun også om testamentet sitt.”
Edward reiste seg sakte.
“Hva har dette med aggresjonen din mot henne å gjøre?”
“Alt!”
Victoria åpnet mappen.
“Den forvalter et fond på mer enn tjue millioner dollar.”
Edward stirret på henne.
“Hun ville gi bort det meste.”
“Det er deres penger.”
“Det er VÅRE penger!”
“IKKE.”
Stemmen hans ble kald.
“Det var aldri ditt.”
Victorias øyne glitret.
Florence rakte plutselig inn under blusen.
Hun tok frem en tynn gullkjede.
En liten gammel nøkkel hang der.
Victoria har sett det.
Ansiktsuttrykket hennes endret seg umiddelbart.
“Ja!”
Hun kastet seg over ham.
“Gi meg denne!”
Edward grep inn mellom dem.
“Hva åpner denne låsen?”
Florence griper den lille gullnøkkelen mellom fingrene.
“Den andre safen.”
Victoria sluttet å puste.
Edward så på moren sin.
“Hvilken av de to safene?”
“Den bak farens portrett.”
Victoria tok et skritt tilbake mot døren.
Florence stirret rett inn i øynene hennes.
“Hun trodde det inneholdt smykker.”
“Nei.”
Edward kjente huden krible.
“Hva er inni?”
Florence svelget.
“Bevis det.”
“Bevis på hva?”
Florence regarda Victoria.
“At din kone ikke er Victoria Mercer.”
Edward snudde seg.
Victoria rakte allerede ut hånden mot inngangsdøren.
Florences neste ord spikret ham til stedet.
“Edward, denne kvinnen begravde mer enn én ektemann.”
Victoria deltok.
Edward fulgte etter henne.
Hun nådde den sirkulære bakgaten før han tok henne igjen.
“Sikringer!”
Victoria snudde seg ved siden av sin hvite Mercedes.
“Gå bort fra meg.”
“Hvem er du?”
“Din kone.”
“Moren min ser ting annerledes.”
“Moren din er syk.”
Edward s’approcha.
“Og du skremmer meg.”
“Hun hater meg.”
“Hun blødde.”
Victoria åpnet førerdøren.
Edward Claqua la porte.
“Svar meg.”
Et øyeblikk forsvant masken.
Det var ingen tegn til panikk i Victorias øyne.
Kun beregning.
Så smilte hun.
“Vil du virkelig vite sannheten?”
“Ja.”
“Spør moren din hvorfor hun videresendte noen.”
Edward nølte.
Det var alt Victoria trengte.
Hun dyttet ham bort, hoppet inn i bilen og låste dørene.
Motoren brøler.
Edward banket på vinduet.
“Victoria!”
Hun senket den med to tommer.
“Du burde ha blitt på jobb i dag.”
Så skyndte hun seg ned midtgangen.
Edward så vognen forsvinne bak jerngitterne.
Han holdt allerede mobiltelefonen i hånden.
Han ringte politiet.
Så en ambulanse.
Tjue minutter senere ble Florence undersøkt i stuen i villaen fordi hun nektet å dra til sykehuset før Edward så safen.
“Mamma, det kan vente.”
“IKKE.”
“Det fungerer ikke.”
Florences stemme var svak, men bestemt.
“Hun vet at du så meg med nøkkelen.”
