“Du bløffet?”
“En god etterforsker trenger ikke alltid alle bevisene i hånden, Alina,” sa Viktor og tok en slurk fra emaljekoppen sin. “Noen ganger trenger du bare å vise motparten at du vet hvor hullene i terrenget er. Han falt i hullet sitt selv.”
Natalia kom ut på verandaen med et varmt teppe som hun la over skuldrene til datteren.
“Mitya og Sonya sover hos naboen,” sa Natalia. “Fru Hansen sa at de hadde spist kveldsmat og var i full gang med å bygge hytte i stuen hennes. De har det fint.”
“Jeg skal hente dem i morgen tidlig,” sa Alina og pakket teppet tettere om seg.
Hun så tilbake på huset sitt. Det var lite, det knirket i vindskyddene, og malingen på vinduskarmene krevde et nytt strøk. Men det var hennes. Kjøpt med ærlige penger, beskyttet av familien som faktisk brydde seg om henne, og fylt med en fred som ingen lenger kunne ta fra henne.
Hun tenkte på den trådløse bormaskinen som fortsatt lå på vinduskarmen inne på barnerommet, på tapetet med de små grønne vaskebjørnene, og på hyllene som fortsatt ventet på å bli skrudd opp.
Neste dag ville hun fullføre rommet til Mitya. Hun ville skru opp hyllene, sette på plass bøkene hans, og la Sonya rive av så mye pakketape hun bare orket.
“Pappa?” sa Alina stille.
“Ja, jenta mi?”
“Takk.“
Viktor klappet henne varsomt på skulderen med sin store, grove hånd.
“Et hjem er ikke bare vegger og tak, Alina,” sa han og så ut over hagen i mørket. “Det er stedet hvor ingen kan tvinge deg til å gi etter. Nå er det på tide at du lever her i fred.“
De ble stående på verandaen en lang stund i den mørke sensommerkvelden, mens lyden av sirisser i gresset overtok for lydene fra en kamp som endelig var over.
