Tate reiste seg også, redd og skjelvende, og rykket i farens arm. “Fattern… hva skjer nå? Gjelden min… de kommer til å ta bilen… de kommer til å ta leiligheten…”
Vernon svarte ikke. Han sto bare der og stirret på datteren – nei, på fremmedarbeideren, på kvinnen som han hadde forsøkt å slette, og som nå eide hver eneste sjel og hver eneste murstein i byen de befant seg i.
Calla tok mappen sin, lukket den med et fast klikk, og slengte den over skuldra.
“Pengene mine blir der de er,” sa hun og snudde seg mot døren. “Og dere kan beholde familien deres. Den har aldri vært verdt fem øre uansett.”
Uten å se seg tilbake en eneste gang, gikk Calla ut av konferanserommet, gjennom glassdørene og ut i regnet i Portland. Lufta var frisk, tung og ren. For første gang i sitt liv følte hun seg ikke lenger som en som ventet på å bli valgt bort. Hun hadde valgt seg selv, og verden lå vidåpen foran henne.
