– Det burde dere ha tenkt på før dere prøvde å rydde meg av veien akkurat slik dere gjorde mot faren hennes, sa jeg, og kjente Thomas’ ord varme i brystet som et skjold.
To timer senere stod den hvite leiebilen deres i oppkjørselen, dynket i regn. Rachel gråt hysterisk i passasjerssetet, mens Kevin smelte døren igjen med et rasende blikk mot vinduet der jeg stod.
Da bilen svingte ut på gaten og forsvant i det grå Miami-regnet, ble det helt stille i huset igjen.
Ingen TV-støy. Ingen sure klager.
Jeg gikk opp på soverommet, åpnet den tomme treboksen og la sølvkjedet forsiktig tilbake på den blå tøybiten. Så tok jeg Thomas’ brev og la det ved siden av.
Huset var kanskje tomt. Men for første gang på veldig, veldig lenge føltes det ikke ensomt. Det føltes som mitt igjen.
