Noen dager tidligere hadde en felles bekjent prøvd å ta kontakt med meg på vegne av mor. “De angrer sånn,” hadde hun sagt. “De skjønte ikke hvor alvorlig det var. Kan du ikke finne det i hjertet ditt å tilgi dem? Det er jo familien din.”

Jeg så ut på datteren min som lo mens hun løp etter en sommerfugl i gresset.

“Familien min er rett her,” sa jeg lavt til meg selv, og la telefonen fra meg.

De sa at de hadde det så fint uten henne i tre timer.

Nå skal de få kjenne på hvordan det føles å leve resten av livene sine uten oss.