Jeg så på sønnen min. Så så jeg på mannen som eide innsjøen, eiendommen og millionene, men som akkurat hadde innsett at rikdommen hans ikke var verdt en dritt hvis den ikke kunne kjøpe tilbake et eneste ærlig sekund av fortiden.
Jeg la hånden på Liams skulder og snudde meg mot Daniel for siste gang.
– Lønnen min for denne uken kan du beholde, Daniel. Og festen er over. Vi reiser hjem til Dayton i kveld.
Daniel åpna munnen for å si noe, for å trygle om en sjanse til å forklare seg, til å hjelpe, til å gjøre det godt igjen. Men ordene kom aldri. Han ble bare stående i grusen mens vi gikk mot huset for å pakke koffertene, med gitaren slengt over skulderen og en fremtid som endelig var vår egen.
