“Fordi Thomas fortalte meg at faren min hadde tatt deg.”
“Visste du hva han skulle gjøre?”
“Nei.”
Hun stoppet opp.
“Men jeg visste at hvis jeg ventet en dag til, kunne jeg miste deg også.”
Marcus tok hånden hans.
I lang tid sa ingen av dem noe.
Tre år hadde ødelagt alt for mye til at alt kunne bli perfekt over natten.
De måtte bli kjent med hverandre igjen.
Marcus måtte tilgi denne stillheten.
Sophia måtte leve uten å måtte se seg over skulderen hele tiden.
Det tok tid.
Men de ble.
Et år senere vendte de tilbake til innhegningen igjen.
Solomon lå i skyggen.
Marcus sto ved siden av Sophia da hun diskret tok hånden hans og la den på magen hans.
Regarda.
Så forstått.
Øynene hans fyltes med tårer.
“Er du seriøs?”
Sophia samtykker.
Marcus lo og klemte henne.
Tre år tidligere hadde han trodd at Sophia var borte for alltid.
Han var deretter nær ved å dø på grunn av mannen som holdt ham ansvarlig for forsvinningen.
Men til slutt ble stedet hvor Marcus forventet at livet hans skulle ta slutt, stedet hvor han endelig fant henne.
På den andre siden av gjerdet løftet Solomon hodet, så på dem et øyeblikk, før han senket det rolig.
Som om han allerede visste, på en eller annen måte, at faren var over.
