Eieren bekreftet at Valeria møtte opp personlig. Varen var fortsatt på stedet, men det var allerede inngått en avtale med en annen kjøper, og den kunne bare returneres når denne tvisten var løst.
Enzo betalte det nødvendige beløpet for å få tilbake eiendommen sin i henhold til avtalen som var tilbudt ham.
Jeg ble veldig opprørt da jeg hørte det.
Ikke fordi jeg ville at den skulle miste en familiejuvel, men fordi brosjen kom tilbake i etuiet raskere enn navnet mitt fant sin plass.
Marina ba meg tenke over hva hun lette etter.
“Hun må aldri gjøre det igjen.”
“Det krever mer enn bare en samtale mellom dere to.”
Jeg forventet et unnskyldningsbrev, full lønn og et nytt jobbintervju. Nå hadde vi imidlertid bevis på at dokumentet var blitt forfalsket, og at Valeria fortsatte å spre det.
Beslutningen om hvor langt jeg skulle gå, skremte meg.
Valeria visste hvor vi bodde. Hun hadde ID-kortet mitt, referansene mine og navnet på byrået. Jeg hadde ikke råd til å være uten jobb i flere måneder.
Teresa ankom en ettermiddag etter vakten sin. Hun hadde med seg brød og en blå mappe.
Den inneholdt sluttvederlaget til Nora, en ansatt som hadde sluttet i selskapet seks måneder tidligere.
Nora hadde gitt ham tillatelse til å vise det til meg.
De trakk også fra lønnen hans beløp tilsvarende varer som aldri ble levert. I hans tilfelle var det to sett bestikk. Han hadde sagt opp frivillig fordi han trengte pengene sine og ønsket å vende tilbake til familien.
“Hvorfor fortalte du meg det ikke?” spurte jeg.
Teresa holdt koppen i begge hender.
“Fordi jeg også var redd for å miste jobben min.”
Han krevde ikke min forståelse. Han presenterte seg heller ikke som en som alltid hadde oppført seg riktig.
“Jeg trodde at ved å ikke blande meg, kunne jeg i det minste hjelpe deg fra innsiden. Derfor lot jeg deg være alene. »
Det gjorde vondt å høre ham.
Så jeg tenkte tilbake på gangene jeg hadde sett Valeria ydmyke andre og senket hodet for ikke å få oppmerksomheten hennes.
Frykt har ikke fritatt oss for alt ansvar. Men hun forklarte hvorfor dette huset kunne fungere til tross for at så mange så en annen vei.
Vi brukte ikke automatisk Noras sak som bevis i min sak. Marina snakket med henne, forklarte alternativene sine, og lot henne bestemme om hun ville delta.
I mellomtiden ba Valeria om å få se meg.
Utnevnelsen ble gjort av Enzo, som gjorde det klart at han ikke godkjente det, men at han mente jeg burde informeres om forslaget.
Hun tilbød å refundere det tilbakeholdte beløpet, pluss et ekstra beløp, og å sende et brev til myndighetene. Til gjengjeld krevde hun at han skulle signere en avtale og avstå fra å komme med offentlige uttalelser om hendelsen.
Jeg ba Marina lese teksten.
I en uttalelse ble det sagt at tvisten skyldtes en «misforståelse mellom de to partene».
I en annen uttalelse ble jeg bedt om ikke å nevne piskingen eller endringen av dokumentet.
Til slutt hadde vi nok penger til å åpne verkstedet vårt.
Lucía leste avisen uten å røre den.
“Jeg vil ha dette verkstedet,” sa han. “Men ikke slik.”
Jeg tilbrakte natten med å gjøre beregninger.
Ved daggry mottok jeg en ny melding fra byrået. Mine anbefalinger er suspendert til kontroversen er løst.
Valeria tilbød seg å kjøpe stillheten min mens hun fortsatte å bruke signaturen min for å få meg sparket.
## Del 4: Hva jeg bestemte meg for å skrive ned
Jeg avviste avtalen.
Jeg skrev ikke et brev fullt av fornærmelser. Marina svarte at hun nektet å fremsette en trussel og en falsk anklage som en gjensidig misforståelse.
Vi krevde at Valeria fjernet meldingene hun hadde sendt, overleverte de originale dokumentene og tok ansvar for skaden hun hadde forårsaket.
Jeg tok også passende grep etter hendelsen hjemme hos meg.
Det tok lengre tid enn forventet å signere erklæringen min.
Hånden min skalv, og jeg måtte stoppe to ganger. Marina har lagt lakenet til side for å hvile.
“Du kan lese den igjen.”
Jeg lyktes.
Der kom klasken. Der var pisken. Det var Enzo, som grep inn, og Valeria, som sa hun hadde funnet penger til meg.
Min signatur var ikke lenger på andres forklaring.
Samme dag brøt Enzo forlovelsen.
Jeg fant det ut fordi Valeria ringte meg fra et ukjent nummer.
“Er du fornøyd nå?”
Jeg sorterte glidelåser i esker.
“Hvis du vil snakke om prosedyren, snakk med Marina.”
“Du kom inn i livet mitt, og nå prøver du å gjemme deg.”
Jeg ba ham om å ikke ringe meg mer. Så tok jeg opp samtalen og blokkerte nummeret hans.
Hendene mine forble kalde i flere minutter.
Lucia satte seg ned overfor meg.
“Skal vi stoppe der for i dag?”
Jeg ristet på hodet. Å ordne glidelåsene var en oppgave jeg kunne håndtere. Jeg trengte det.
Enzo ga Marina transkripsjonen av samtalen samt en oversikt over sine observasjoner. Han bekreftet også at han hadde mottatt klagene mine og sendte dem videre til Valeria uten å sjekke fakta.
Jeg spurte ham hvorfor han hadde takket ja.
Vi møttes på Marinas kontor. Jeg ville ikke hjem for å høre forklaringer.
“Fordi det passet meg,” svarte han.
Det var hans første setning uten skjult utvei.
