Lily satt på en myk fløyelssofa ved den knitrende ilden i peisen. Hun hadde på seg en tykk kasjmirgenser. Håret hennes, rent og stylet, falt forsiktig over skuldrene. Utmattelsen og frykten som hadde vært i ansiktet hans på bussen var helt borte, erstattet av en strålende og fredelig ro.
Hun smilte, med en dampende kopp te i hånden, og så på scenen utspille seg foran seg på det dyrebare persiske teppet.
Ruth satt i sin gamle tregyngestol, den samme stolen hun hadde sittet i tretti år tidligere da hun sydde det gule teppet.
Denne kvinnen på åtti smilte så strålende at hun så ti år yngre ut.
Lille Leo sov fredelig i armene hennes. Han hadde blitt badet, godt matet og var helt trygg.
Og pent surret rundt de små skuldrene hennes lå det rene, falmede gule teppet, duftende av fersk lavendel og pyntet med en uregelmessig blå blomst.
Ruth så opp på babyen sin og så på Lily på den andre siden av rommet.
Det var ikke flere hemmeligheter. Det var ikke mer lekkasje. Den lange og smertefulle stormen var endelig over.
Familien var komplett igjen.
