For første gang siden tyveriet sov jeg også.
Rebecca kom tilbake fra Hawaii en uke senere.
Telefonen min begynte å ringe før klokken åtte om morgenen.
En gang.
To ganger.
Tre ganger.
Så seks.
Så ni.
Jeg lot den ringe til jeg var ferdig med å lage kaffe.
Da jeg endelig svarte, eksploderte Rebeccas stemme gjennom høyttaleren.
“Hvor er alt?”
Jeg holdt telefonen flere centimeter fra øret mitt.
“God morgen til deg også.”
“TV-en min er borte.”
Jeg tok en slurk.
“Det er kjøleskapet også. Vaskemaskinen. Tørketrommelen. Alt. Michael tror noen brøt seg inn i huset.”
“Likte du Hawaii?”
“Claire.”
“Jeg hørte været var nydelig.”
“Slutt å snakke om været.”
Stemmen hennes brast.
“Huset vårt er tomt.”
Jeg satte koppen ned.
“Kjøpene gjort med mine penger ble funnet tilbake.”
Stillhet.
Så:
“Hva?”
“Du hørte meg.”
“Du solgte hvitevarene mine?”
“Jeg fikk tilbake eiendom kjøpt med penger tatt fra kontoen min uten tillatelse.”
“De var bryllupsgaver.”
“Fra hvem?”
“Ethan.”
“Med hvem sine penger?”
Rebecca pustet tungt inn i telefonen.
“Familiepenger.”
Jeg lo en gang.
Der var det igjen.
Det magiske uttrykket.
Familiepenger.
Penger ble «familiepenger» når Rebecca ønsket tilgang til dem. Men bryllupsgavene hennes var hennes. Ethans investeringer var hans. Margarets verdighet var hennes. Bare pengene mine tilhørte tydeligvis alle.
“Ring politiet hvis du tror noe upassende har skjedd,” sa jeg. “Jeg har alle platene.”
“Du er gal.”
“Nei, Rebecca. Jeg ble organisert.»
“Michael er rasende.”
“Det høres ut som noe du burde diskutere med Michael.”
“Han tror jeg løy for ham.”
Jeg stoppet opp.
“Gjorde du det?”
Pusten hennes endret seg.
“Han visste at familien min hjalp til.”
“Det var ikke spørsmålet mitt.”
“Claire, legg alt tilbake.”
“Nei.”
“Jeg mener det.”
“Det er jeg også.”
“Du skal ødelegge ekteskapet mitt over apparater?”
Jeg så ut gjennom kjøkkenvinduet mot den stille gaten utenfor.
“Ekteskapet ditt burde nok være sterkt nok til å overleve uten en åttifemtommers TV.”
“Du ydmyket meg.”
“Jeg fikk tilbake morens penger.”
Rebeccas stemme steg igjen.
“Jeg ringer Ethan.”
“Gjør det.”
“Og mamma.”
“Ring hvem du vil.”
“Du vil angre på dette.”
“Nei.”
Jeg hentet kaffen min.
“Jeg angret på at jeg stolte på feil folk. Det er forskjellige ting.”
Jeg avsluttet samtalen.
Mindre enn femten minutter senere kom Ethan løpende ut av soverommet med telefonen i hånden.
“Hva gjorde du?”
Jeg bladde om en annen side i avisen.
“God morgen.”
“Rebecca sier at du tømte huset hennes.”
“Nei. Jeg gjenopprettet kjøp gjort med penger trukket fra kontoen min.”
“Du kan ikke gjøre det.”
“Pengene er allerede gjenopprettet.”
Ansiktet hans ble blekt.
“Alt sammen?”
“Alle femti tusen.”
“Du brukte mine tjue.”
“Du gikk med på å bidra til det du tok.”
“Og du fant tretti til?”
“Ja.”
Han stirret på meg.
“Så du har femti tusen igjen.”
“Min mor har femti tusen igjen.”
Kjeven hans strammet seg.
“Da gir du meg mine tjue tilbake.”
“Nei.”
“Hva mener du, nei?”
“Jeg mener, den uautoriserte overføringen på femti tusen dollar skapte en forpliktelse på femti tusen dollar. Du bidro med tjue. De resterende tretti kom fra kjøp finansiert av min konto.”
“Det er ikke rettferdig.”
Setningen var så forbløffende at jeg senket papiret.
“Rettferdig?”
“Investeringspengene mine er borte.”
“Min mors sparepenger var borte først.”
“Men du fikk dem tilbake.”
“Fordi jeg gjorde jobben for å hente dem tilbake.”
“Rebecca har ingenting i huset sitt nå.”
“Da kan Rebecca og Michael møblere hjemmet sitt med inntekten sin.”
Ethan dro begge hendene over ansiktet.
“Du planla dette.”
“Ja.”
“Du dro i bryllupet vel vitende om at du skulle gjøre dette.”
“Ja.”
“Du smilte til alle.”
“Ja.”
Han stirret på meg som om roen fornærmet ham mer enn raseri ville ha gjort.
“Du fryser.”
“Nei.”
Jeg brettet avisen forsiktig.
“Jeg er ferdig med å være forvirret.”
Han forlot rommet uten å svare.
Margaret ropte neste.
Jeg takket nei til de fire første samtalene.
Den femte svarte jeg.
Hun gadd ikke å hilse på meg.
“Hva slags kvinne gjør noe sånt?”
“Den typen som vil ha morens penger tilbake.”
“Du ødela hjemmet til svigerinnen din.”
“Jeg kjøpte ikke et hjem til Rebecca.”
“Du vet hva jeg mener.”
“Jeg vet nøyaktig hva du mener.”
Margarets stemme ble skarpere.
“Du ventet med vilje til hun var på bryllupsreise.”
“Jeg ventet bevisst til bryllupet var over.”
“Det gjør det verre.”
“Jeg trodde du ville ha bryllupet beskyttet.”
Hun stoppet.
Jeg kunne nesten se for meg henne sitte i leiligheten sin, munnen åpnet og lukket.
“Din onde jente.”
“Noe mer?”
“Rebecca gråter.”
“Hun gråt før Ethan overførte pengene mine også. Tilsynelatende er gråt veldig dyrt i denne familien.”
“Hvordan kan du spøke?”
“Jeg tuller ikke.”
Margaret senket stemmen.
“Du må sette de apparatene tilbake før Michael forlater henne.”
