Det betydde ikke automatisk at de begge hadde begått en forbrytelse. Men ingen hadde informert styret om denne forbindelsen.

Og prosedyrene våre krevde at enhver interessekonflikt ble erklært.

Jeg ringte Lorena igjen.

—Jeg trenger at du forbereder alt til styremøtet i morgen. Jeg vil ikke ha anklager basert på mistanker. Jeg vil ha dokumenter som kan verifiseres.

—Og Mauricio?

—La ham delta hvis han vil. Jeg vil helst at han hører hva vi har å si.

Før middag dukket Renata opp.

Hun hadde tilbrakt natten på et annet rom etter at Mauricio forlot hotellet.

Hun kom uten sminke, med håret satt opp og en mappe med dokumenter hun hadde skrevet ut.

—Jeg vet at jeg ikke har rett til å be deg om noe

—sa hun—, men jeg trenger å forklare deg min rolle.

Jeg inviterte henne til å sette seg.

Renata fortalte meg at Mauricio hadde møtt henne under en reklamekampanje i Guadalajara. Hun arbeidet som uavhengig rådgiver og oppdro alene en jente på 2 år.

Mauricio lovet henne et stabilt forhold og forsikret henne om at ekteskapet vårt var over.

Hun innrømmet likevel noe som hun ikke prøvde å unnskylde.

—Jeg så bilder av dere på sosiale medier. Jeg burde ha spurt deg direkte. Jeg foretrakk å tro på ham.

Jeg følte ingen lyst til å trøste henne.

—Det var din beslutning, Renata. Jeg kan ikke ta fra deg det ansvaret.

Hun bøyde hodet.

—Jeg vet det.

Etterpå viste hun meg kontraktene for tjenestene hun faktisk hadde utført.

Costa Brava hadde betalt henne 85 000 pesos for en kommersiell presentasjon. Hun hadde bevart e-poster, filversjoner og fakturaen hun hadde utstedt.

Arbeidet fantes, men noen hadde brukt presentasjonen hennes for å få det til å se ut som om selskapet utviklet et stort investeringsprosjekt.

—Víctor insisterte på at jeg skulle inkludere fotografier av Mirador og beleggstall

—forklarte hun—. Mauricio sa at de var på jakt etter partnere.

—Nevnte de pantegarantien for deg?

—Aldri. Jeg fikk vite om den da jeg gikk gjennom fredagens e-post.

Filene understøttet en god del av forklaringen hennes. Likevel sa jeg at etterforskningen måtte avgjøre om hun hadde deltatt i noe mer.

Renata samtykket i å levere dokumentasjonen frivillig gjennom Lorena.

Da hun reiste seg, la hun armbåndet på skrivebordet.

—Mauricio sa at han kjøpte det for sine egne penger.

Jeg så på det.

Jeg ville ikke ha det smykket.

Men jeg ba om at det ble tatt med i inventaret over gjenstander hvis opprinnelse måtte avklares, fordi fakturaen jeg hadde funnet, sto blant bedriftsutgiftene.

Den ettermiddagen fikk jeg enda en nyhet.

Patricia hadde gjennomgått driftsregnskapene og bekreftet at hotellene hadde tilstrekkelige midler til å dekke de nærmeste lønnsutbetalingene.

Mauricios trussel var ikke en ærlig beskrivelse av økonomien vår.

Det var en måte å tvinge meg til å godkjenne kreditten.

Vi fant også en finansiell prognose utarbeidet av Víctor, der det fremgikk et overdrevet inntektsfall, som om Mirador var på randen av konkurs.

Men reservasjonene, innskuddene og kontoutskriftene viste en annen virkelighet.

De hadde bygget en krise på papiret.

De trengte at jeg trodde at det å redde arbeiderne avhang av å underskrive et lån som ville sette arbeidsplassene deres i fare.

Det var den delen som gjorde meg mest rasende.

Ikke elskerinnen eller armbåndet.

At de brukte velferden til hundrevis av familier for å utpresse meg.

Mandag kom jeg kl. 7.15 til styrerommet på kontorene våre i Guadalajara.

Jeg hadde tatt det første flyet tilbake.

Lorena var med meg. Styremedlemmene mottok saksdokumentene før møtet begynte.

Mauricio dukket opp sammen med Víctor.

Begge hadde på seg mørke dresser.

Mannen min smilte da han så meg.

— Du er fortsatt i tide til å avlyse denne dumheten.

— Sett deg, Mauricio.

— Elena, ikke gjør våre ekteskapsproblemer til selskapets anliggender.

— Du gjorde dem til selskapets anliggender da du begynte å betale feriene dine med selskapets penger.

En av styremedlemmene grep inn og ba om at vi begynte formelt.

Jeg fulgte dagsordenen.

Jeg presenterte fakturaene, bankbilagene, lånesøknaden og e-postene som Renata hadde overlevert.

Jeg nevnte ikke hennes forhold til Mauricio før det ble nødvendig å forklare hvordan vi hadde fått disse meldingene.

Víctor prøvde å diskreditere henne.

— En avvist elskerinne er ikke en pålitelig kilde.

— Det er derfor vi ikke tar beslutninger basert på følelsene hennes, svarte jeg.

— Vi gjennomgår dokumenter som dere selv sendte, og transaksjoner registrert av banken.

Jeg pekte på de 14 fakturaene.

— Hvor er de tilhørende tjenestene?

Víctor åpnet datamaskinen sin.

— Jeg trenger tid til å samle rapportene.

— Jeg ba formelt om dem for tre uker siden. Du svarte at de var komplette.

Han svarte ikke.

Mauricio tok ordet.

— Viktige prosjekter innebærer risiko. Julián var alltid for konservativ, og Elena arvet den svakheten.