Céleste hadde jobbet for min mor i over tjue år. Hun visste nøyaktig hva som skjedde den dagen min far angivelig omkom i en skipsulykke i Oslofjorden da jeg var liten. Men brevet og filen jeg hadde funnet tidligere på kvelden, fortalte en annen sannhet: Ulykken var en fiktiv fasade. Far hadde måttet gå i dekning for å beskytte familiens patenter mot grådige investorer – og Nathan hadde visst det hele tiden. Han var aldri bare en lojal partner; han var en brikke som overtok kontrollen da far “forsvant”.
Og nå? Hvis far fortsatt var i live, betød det at hele ekteskapet vårt, selskapet, og Nathan sin plass i toppen var basert på en løgn.
– Du tror du har vunnet fordi du har kameraene her inne, sa jeg og så på overvåkningskameraet i taket som hadde filmet hvert eneste sekund av overfallet. – Men en kopi av den videoen ligger allerede hos min fars gamle advokatfirma i Vika. Sammen med bevisene på mishandlingen og underslagene dine.
Nathan ble likblek.
– Hva… hva mener du med advokaten?
I det samme øyeblikk gled en svart Audi opp til fortkanten. Ut av bilen kom en eldre mann med grått hår og et bestemt blikk – den samme mannen som hadde holdt min fars hemmeligheter skjult i alle disse årene. Han holdt en skinnmappe i hånden, og på reverset bar han en liten pin med det norske flagget.
– God kveld, Nathan, sa den eldre mannen med en rolig, autoritær stemme. – Jeg tror vi har et styremøte å avholde. Og denne gangen er det Emma som sitter ved bordet.
