Det ble avvist.

Han rynket pannen og prøvde igjen.

Avvist.

Han trodde det var et midlertidig problem og tok frem det andre kortet sitt.

Det ble også avvist.

Kassereren ga ham et ubekvemt blikk.

Tiffany foldet armene.

«Hva er det som skjer?» krevde hun.

Brandon tok frem telefonen sin og åpnet bankappen.

Da så han varselet.

Kontoene hans var blitt frosset etter et rettslig pålegg.

Den økonomiske hastebegjæringen Evelyn hadde levert inn, hadde ført til restriksjoner på de relevante kontoene mens retten behandlet påstandene og beskyttet eiendelene som var involvert i skilsmissen.

Den nøyaktige omfanget av disse restriksjonene var nå noe retten og bankene måtte administrere.

Men Brandon brydde seg ikke om de juridiske detaljene.

Alt han visste, var at kortene hans ikke fungerte, og at han ikke kunne betale for tingene Tiffany hadde valgt.

Han ringte advokaten sin med en gang.

Ti minutter senere ringte advokaten hans tilbake med mer dårlig nytt.

Retten hadde innvilget de forespurte økonomiske restriksjonene, og skilsmisseprosessen gikk videre. Evelyn hadde også bedt om dokumenter knyttet til mistenkelige utgifter som så ut til å knytte selskapets refusjoner til Tiffanys reiser.

Disse påstandene måtte fortsatt etterforskes, men forespørselen om dokumenter betydde at Brandons arbeidsgiver nå kunne begynne å granske de aktuelle utgiftene.

For en mann som hadde brukt år på å prøve å fremstå vellykket, var muligheten for en økonomisk etterforskning skremmende.

Nøyaktig klokken 16.00 lyste telefonen min opp.

Brandon.

Jeg så at det ringte tre ganger før jeg svarte.

«Hva i helvete har du gjort?!» skrek han.

Stemmen hans var så høy at jeg måtte flytte telefonen vekk fra øret.

Den avslappede, arrogante mannen som hadde bedt meg forlate huset vårt, var borte. På hans plass var noen som hørtes desperat og redd ut.

“Kortene mine blir avvist! Kontoene mine er frosset! Er du gal, Jenna?!”

Jeg lente meg tilbake i lenestolen på hotellsuiten min og tok en slurk te.

“Hei, Brandon.”

“Ikke kom med noe «Hei, Brandon» til meg!” ropte han. “Du gikk til en eller annen haiadvokat og løy om meg! Du sperret bankkontoene mine!

Tiffany og jeg kunne ikke engang betale lunsjen!”

Jeg lot det gå et øyeblikks stillhet.

“Så forferdelig for deg,” sa jeg.

Han begynte å si noe, men jeg fortsatte.

“Riktignok, for å være rettferdig, brukte du åttisekstusen dollar av pengene våre på å betale for ting til Tiffany de siste atten månedene. Jeg tror hun klarer å dekke ett måltid.”

Det ble stille på linjen.

Jeg kunne høre ham puste.

Så snakket han igjen, mye langsommere.

“Du … du så på kontoutskriftene?”

“Jeg fotograferte alt før jeg forlot huset, Brandon. Hver overføring til T. Cole.

Hver betaling jeg ikke kunne forklare. Hver opptegnelse som viste penger som gikk ut av felleskontoen vår.”

Han svarte ikke.

“Advokaten min har brakt saken for retten,” fortsatte jeg. “Vi ber om en skikkelig gjennomgang av de manglende pengene, og om at retten skal behandle den økonomiske skaden som disse overføringene har påført.”

“Jenna, vent—”

“Du burde ha tenkt på det før du brukte sparepengene våre uten å si det til meg.”

“Hør på meg!” Stemmen hans forandret seg plutselig. Sinne forsvant, erstattet av en desperat, bønnfallende tone. “Du går altfor langt.

Vi kan snakke om dette. Du trenger ikke å involvere retten og advokater.”

Jeg sa ingenting.

“Tiffany…” Han nølte. “Tiffany var en feil, greit? Det var bare en dum affære.”

Plutselig eksploderte en kvinnestemme i bakgrunnen.

“En feil?! Hva kalte du meg nettopp, Brandon?!”

Jeg smilte nesten.

“Hold kjeft et sekund, Tiff!” glefset han.

Så vendte han oppmerksomheten tilbake til telefonen.

“Jenna, vær så snill. Sjefen min ringte meg for ti minutter siden. Han spør hvorfor det er en juridisk forespørsel om reiseregningene mine.

Du kommer til å få meg sparket!”

Jeg så på koppen i hånden min.

“Du burde ha tenkt på det før du tok Tiffany med inn i huset mitt og kalte meg patetisk.”

“Jeg var sint! Jeg mente det ikke!”

“Du virket veldig sikker på deg selv den morgenen.”

“Jenna, vi har vært sammen i seks år! Vi har bygget et liv sammen!”

“Ja, det gjorde vi.”

“Du kan ikke bare ødelegge alt for litt penger!”

Jeg pustet stille ut.

“Det handler ikke om pengene, Brandon. Det handler om ansvarlighet.”

Han var stille et øyeblikk.

Jeg kunne nesten se for meg ham gå frem og tilbake i butikken, mens han prøvde å tenke ut en måte å snu situasjonen til sin fordel igjen.

“Du forstår ikke,” sa han til slutt. “Alt faller fra hverandre. Kontoene mine er frosset.

Sjefen min stiller spørsmål. Tiffany er rasende. Du må hjelpe meg å fikse dette.”

Jeg kikket på de økonomiske dokumentene på bordet ved siden av meg.

“Du ba meg dra innen søndag,” minnet jeg ham på. “Anse deg som heldig. Jeg dro tidlig.”

“Jenna, ikke legg på!”

“Hva nå?”