På den andre siden av rommet latet Mark som han leste en avis.

Han hadde ikke bladd om en side på ti minutter.

Ved lunsjtider satt jeg på Dr. Lawsons kontor.

Hun hadde vært min fastlege i nesten tolv år.

Etter å ha undersøkt meg, foldet hun hendene på pulten.

“Diane, jeg må spørre deg om noe.”

“Ok.”

“Har noen hatt jevnlig tilgang til maten eller medisinene dine?”

Magen min strammet seg.

“Hvorfor?”

Hun snudde datamaskinen litt mot meg.

Under en tidligere testrunde fant laboratoriet svært få spor av et reseptbelagt beroligende middel i blodet mitt. Mengden hadde vært liten nok til at forurensning ble ansett som mulig, og hun hadde bestilt en ny test.

Jeg avlyste den testen etter å ha fortalt henne at jeg følte meg bedre.

Det skremmende var at jeg knapt husket den uken.

“Har du noen gang bevisst tatt reseptbelagte beroligende midler?” spurte hun.

“Nei.”

“Er det noen andre som lager de fleste måltidene dine?”

Jeg tenkte på Mark.

Middagene han plutselig hadde blitt interessert i å lage.

Kaffen han begynte å lage hver morgen.

Smoothiene han tok med til meg etter turene mine.

“Jeg vil ha en ny blodprøve.”

“Vi gjør det i dag.”

Da jeg forlot kontoret hennes, kjørte jeg ikke hjem.

Jeg tok de forseglede gjenstandene til et uavhengig laboratorium i Fishers som håndterte matanalyse.

Kvinnen i resepsjonen så usikker ut da jeg forklarte hva jeg ønsket.

“Det blir ikke billig,” advarte hun.

Jeg ga henne kredittkortet mitt.

“Hvis jeg tar feil, mister jeg penger.”

Jeg stoppet der.

Jeg ville ikke fullføre den andre muligheten høyt.

Den ettermiddagen ringte Mark meg.

“Hvor er du?”

“Gjør ærender.”

“Du har vært borte hele dagen.”

“Jeg hadde ting å gjøre.”

Det ble en pause.

“Dro du tilbake til mammas hus igjen?”

Fingrene mine strammet grepet rundt rattet.

“Nei.”

Jeg hatet å lyve.

Men jeg begynte å forstå at det kanskje ikke var trygt å gi Mark all informasjonen jeg hadde.

Tre dager gikk.

Judith ble værende på sykehuset. Legene utelukket slag, og symptomene hennes forbedret seg mye raskere enn forventet. Hun forble forvirret og ustø en stund, men de forventet ikke varige skader.

Mark ble stadig mer rastløs.

Han ringte sykehuset konstant.

Han sluttet å spise normalt.

To ganger fant jeg ham stående alene i garasjen og stirre ut i luften.

Fredag ettermiddag ringte laboratoriet.

Jeg kjørte dit med en gang.

En tekniker lukket kontordøren før han snakket.

Suppen inneholdt en kraftig reseptbelagt medisin som kunne forårsake forvirring, svimmelhet, dårlig koordinasjon, hukommelsesproblemer og nedsatt dømmekraft.

Teknikeren forklarte at gjentatt liten eksponering kunne gi akkurat de symptomene jeg hadde opplevd.

Gjentat.

Jeg klarte ikke å slutte å høre det ordet.

Så viste hun meg et annet funn.

Pakken hadde blitt håndtert av minst to forskjellige personer.

Jeg satt i bilen min i nesten tjue minutter etterpå.

I flere dager hadde jeg prøvd å forstå hvordan Mark kunne gjøre noe slikt alene.

Nå hadde jeg et annet spørsmål.

Hvem andre visste det?

Da jeg kom hjem, satt Mark ved kjøkkenbordet med en urørt kopp kaffe.

“Du brukte lang tid.”

“Jeg hadde ærender.”

“Hva slags?”

Den gamle Diane ville ha forklart.

Jeg hadde tilbrakt mesteparten av livet mitt med å tro at forklaringer forhindret konflikt.

Nå forsto jeg at forklaringer også kunne gi folk informasjon de ikke hadde fortjent.

“Personlige.”

Han så bort først.

Neste morgen møtte jeg Tom Reynolds på en liten kafé i Carmel.

Tom hadde vært detektiv ved Indianapolis Metropolitan Police Department før han gikk av med pensjon. Harold hadde gitt meg nummeret sitt flere år tidligere etter at noen brøt seg inn i garasjen deres.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ringe ham om Mark.

Tom lyttet mens jeg forklarte middagen, pakken, symptomene mine, laboratorieresultatene og alt jeg kunne huske.

Da jeg var ferdig, lente han seg tilbake.

“Diane, jeg skal spørre deg om noe vanskelig.”

“Vær så god.”

“Er du forberedt på muligheten for at du ikke kjenner mannen din så godt som du trodde?”

Jeg stirret ned i kaffen min.

“Det vet jeg allerede.”

Tom hadde gjort noen innledende sjekker før vi møttes.

Han viste meg en livsforsikring.

Navnet mitt sto på den.

Dekningen var nesten to millioner dollar høyere enn jeg husket.

Endringen hadde blitt gjort omtrent åtte måneder tidligere.

Omtrent samtidig begynte mine uforklarlige helseproblemer.

“Jeg har aldri gått med på dette,” sa jeg.

Tom studerte siden.

“Da må vi forstå hvordan det ble endret.”

Polisen lå mellom oss på bordet.

Tjueseks års ekteskap føltes plutselig umulig å måle.

Jeg visste hvordan Mark likte å ha skjortene sine brettet.

Jeg visste at han hatet tomater.

Jeg visste hva han bestilte til frokost.

Og det visste jeg ikke.

Den ettermiddagen besøkte jeg Judith ved IU Health North.

Hun så mindre ut i sykehussengen enn hun noen gang hadde gjort ved spisebordet.