Kapittel 3 – Nedtellingen på fem minutter

Disse ordene svevde i luften som en dødsdom.

Et øyeblikk var den eneste lyden som gjallet i det store kontoret den jevne summingen fra bestefars gamle klokke og knitringen av regnet mot vinduene.

Adrian brast så ut i en hes og nervøs latter, født av et desperat behov for å overbevise seg selv og Vanessa om at han fortsatt var husets herre.

“Ødelegger du livet hans?” hånte Adrian, ristet på hodet og løftet hendene mot himmelen i vantro. Han så på Vanessa og himlet med øynene. “Hørte du det? Hun tror hun er en filmstjerne. Faren hans, pensjonert i Ohio, kommer til å ødelegge meg. Å kjære, jeg skjelver. »

Vanessa sluttet seg til henne med en høy, hånlig latter, mens hun holdt blikket festet på Claires ansikt, på jakt etter det minste tegn til bløffing. “Hun mistet fullstendig forstanden, Adrian. Det er patetisk. Hun tror virkelig hun er en dronning. »

Claire blunket ikke. Hun holdt telefonen mot øret, ansiktet helt frakoblet.

På den andre siden av linjen brøt farens stemme gjennom hånen av en absolutt og skremmende stillhet.

“Er du trygg, Claire?”

“Ja,” svarte hun selvsikkert.

“Bra.” En stillhet, kort og tung. “Gi meg fem minutter.”

Klikk.

Linjen er kuttet.

Adrian krysset armene og nærmet seg Claire med et selvsikkert, nedlatende smil. “Fem minutter? Er det fristen? Bør jeg avlyse møtene mine i dag tidlig? Bør jeg pakke sakene mine og flykte fra landet før faren din sender sin rasende hageklubb etter meg? »

“Du kan ikke forestille deg hva du har gjort,” sier Claire mykt idet hun legger fra seg telefonen. Hun gikk bort til skinnstolen ved peisen og satte seg forsiktig ned mens hun pleiet den blødende hånden sin.

“Å, opplys meg,” ertet Adrian da han kom tilbake til pulten og helte seg et glass whisky. Han tok en lang slurk og lot den ravgule væsken brenne i halsen. “Faren din er ingenting. Mercer Dynamics har nettopp vunnet en logistikkkontrakt på flere millioner dollar med Vanguard Union i ettermiddag. Vi er utilnærmelige. Kan du høre meg? Urørlige. »

Vanessa nærmet seg Adrian, klemte ham bakfra og hvilte haken på skulderen hans. “La henne drømme, min kjære. Så snart papirene er ordnet i morgen tidlig, vil besøksforbudet bli innlevert, hun vil bli kastet ut, og hun vil ikke ha en krone. Hun vil vende tilbake til hullet sitt. »

Claire så på den gamle klokken på peishyllen.

20:42.

“Fire minutter,” sa Claire med lav stemme.

Adrian himlet med øynene mens han tok en ny slurk av teipen. “Fortsett å telle bakover, min kjære. Vi får se hva som skjer når dine fem minutter er ute. »

Det første minuttet gikk forbi i ren arroganse. Adrian gikk rastløst rundt i rommet, skrøt av sin forretningsgenialitet, og fortalte hvordan han planla å omstrukturere Mercer Dynamics, og slette enhver forbindelse til konas fortid for godt. Vanessa la til slavisk ros, og forsterket dermed alle illusjonene av storhet som fylte henne.

Etter to minutter lyste Adrians jobbmobil — som lå rett ved siden av laptopen på mahognibordet — opp.

Adrian kastet et foraktfullt blikk på den. “Sannsynligvis en annen kunde som ville gratulere meg med kontrakten med Vanguard.”

Han svarte ikke. Han lot den ringe, ønsket å nyte følelsen av å være svært ettertraktet.

Etter tre minutter slo telefonen seg på igjen.

Så vibrerte den en gang til.

Så en tredje.

På under tretti sekunder begynte Adrians personlige smarttelefon å vibrere voldsomt mot treverket, akkompagnert av dempede plinger fra innkommende e-poster som samtidig flommet inn i innboksen hans.

Adrian rynket pannen og satte fra seg glasset. Han gikk bort til kontoret og tok opp jobbtelefonen sin. “Det må være en serverfeil,” mumlet han og sveipet over skjermen.

Claire så på ham, uttrykket hennes bar en maske av kald ro.

Det er to minutter igjen.

Adrian låste opp enheten. Øynene hans skannet varslene. Ansiktet hans forsvant raskt, og arrogansen på grunn av alkohol og ego ble visket ut.

“Hva… Hva er det? Adrian hvisket, tommelen hans scrollet febrilsk.

“Adrian?” spurte Vanessa, smilet hennes falmet da hun la merke til den plutselige endringen i holdningen hennes. “Hva er galt?”

“Det er… det er et varsel fra vår hovedbankpartner,” stammet Adrian, stemmen hans ble høyere og høyere. “De… De blokkerer alle kredittlinjene våre. De viser til et plutselig brudd på revisjonsstandardene. »

“Det er umulig!” utbrøt Vanessa da hun nærmet seg skrivebordet. “Vi bestod samsvarskontrollen forrige uke!”

Før Adrian rakk å svare, ringte den private telefonen hans høyt. Han tok den, trykket på knappen for å ta opp telefonen, og holdt den mot øret.

“Hallo? Dette er Adrian Mercer… »

Ordene til samtalepartneren hans avbrøt ham på stedet. Adrian ble rasende, og så ut som et lik i lyset fra lysekronen.