De forstår ikke penger, harme eller betydningen av at den ene forelderen lar den andre være alene i fire dager.
En dag vil de imidlertid forstå relasjoner.
De vil se hvordan folk behandler hverandre.
De vil lære hvordan partnerskap ser ut delvis gjennom det som skjer i deres eget hjem.
Når den tiden kommer, vil jeg at de skal vite at kjærlighet ikke skal kreve at én person forsvinner.
Jeg vil at de skal vite at det å be om hjelp ikke er svakhet.
At morskap ikke er straff.
Det partnerskapet betyr å møte opp når du er sliten.
Spesielt når du er sliten.
Ingen kan gå fra ansvar de har vært med på å skape, og så få den som blir igjen til å føle seg egoistisk for å slite under vekten.
Brandon dro på fisketur fordi han mente han fortjente fred og ro.
Da han kom hjem fire dager senere, fant han en annen versjon av meg ventende.
Ikke en kvinne som hadde sluttet å elske ham.
Ikke en kvinne som søker hevn.
En kvinne som hadde sluttet å late som om kjærlighet og utholdenhet var det samme.
Den grønne duffelbagen lå fortsatt nær trappen.
Kontoutskriften lå fortsatt på bordet.
Fôringsregistrene var fortsatt der.
Oppe i andre etasje hadde to sovende babyer ingen anelse om at foreldrenes ekteskap hadde nådd et vendepunkt.
Jeg så på Brandon og forsto at jeg ikke kunne avgjøre alene om ekteskapet vårt ville overleve.
Det ville kreve oss begge.
Men det var ting jeg kunne bestemme.
Jeg kunne bestemme hva slags mor jeg ville være.
Jeg kunne bestemme hva slags forhold døtrene mine skulle vokse opp med å se på.
Jeg kunne bestemme hva jeg var villig til å bære.
Og jeg kunne bestemme at det å elske familien min aldri igjen ville kreve at jeg forlot meg selv.
Jeg hadde brukt seks måneder på å prøve å holde alle andre flytende.
Nå måtte jeg sørge for at jeg ikke forsvant under overflaten sammen med dem.
