Det angivelig inaktive selskapet.
Det samme selskapet var knyttet til foreldrenes omdirigerte midler.
Jeg så mot vuggene.
“Hvilket nivå av tilgang?”
“Kun forsøk, så vidt vi vet. Den ble blokkert før innreise. Men legitimasjonene som ble brukt var kjente nok til å bekymre oss.”
Grepet mitt om telefonen strammet seg.
“Hvem sine legitimasjoner?”
General Whitaker stoppet opp.
Altfor lenge.
“Din.”
Jeg sluttet å bevege meg.
“Det er umulig.”
“Det håper vi.”
“Når?”
“Førtiåtte timer før fødselen din.”
Jeg kikket gjennom den mørke leiligheten.
Førtiåtte timer før.
Mens jeg pakket en sykehusbag.
Mens Daniel ignorerte samtaler.
Mens Vanessa beveget seg komfortabelt gjennom Hayes-huset.
Selv om jeg fortsatt trodde at det verste problemet i livet mitt var et ekteskap som gikk i oppløsning.
Tankene mine begynte å jobbe gjennom muligheter.
En stjålet enhet.
En kopiert brikke.
Noe fotografert.
Noe tatt fra mitt låste arbeidsrom.
Noe som ble nådd gjennom Daniels datamaskin.
Noe jeg hadde gått glipp av fordi utmattelse og graviditet hadde snevret inn oppmerksomheten min.
“Oberst,” sa Whitaker, “har du grunn til å tro at din ektemann visste din sanne posisjon før i dag?”
Jeg tenkte på Daniel på verandaen.
Ansiktet hans da major Calloway hilste.
Forvirringen hadde sett ekte ut.
“Nei,” sa jeg sakte.
Så så jeg igjen mot barna mine.
“Men noen kan ha gjort det.”
Leiligheten føltes plutselig altfor stille.
På den andre siden av rommet lyste min private telefon opp.
Ukjent nummer.
Jeg skulle latt den være urørt.
Det visste jeg.
Sikkerheten eksisterte nettopp av denne grunn.
Men forhåndsvisningen dukket opp før jeg rakk å snu skjermen bort.
Du sluttet endelig å leke hus, oberst.
Hver muskel i kroppen min strammet seg.
Et fotografi lastet under meldingen.
Ikke jeg.
Ikke Daniel.
Ikke Vanessa.
Ethan og Grace.
På barnerommet på sykehuset.
Fotografiet var tatt før Daniel i det hele tatt kom inn på rommet mitt.
Den sikre telefonen min lå fortsatt mot øret mitt.
“Sir.”
Whitaker hørte endringen i stemmen min.
“Hva er det?”
En ny melding dukket opp.
Jeg stirret på ordene.
Spør Linda hva hun signerte i 1998.
