Men jeg hadde sluttet å gjøre én ting.
Jeg hadde sluttet å la mitt ønske om å bevare freden bli tillatelse for ham til å ta økonomiske beslutninger i mitt navn uten min viten.
I nesten et år hadde han sagt at ansvar betydde å kutte ned.
Venter.
Å klare seg uten.
Å gjøre husholdningen mindre når pengene føltes trange.
Jeg hadde akseptert de ofrene fordi jeg trodde vi gjorde dem sammen.
Nå forsto jeg at ansvaret hadde blitt fordelt veldig annerledes når jeg ikke så på. Mannen
min lo før han dro på ferie og sa at litt hardt arbeid ville være bra for meg.
Stående der med jord på hendene, foreldrene mine ved siden av meg, barna mine som bar mais, og morens kort i lommen, forsto jeg endelig hva det vanskelige egentlig var.
Det var ikke avlingen.
Det var å nekte å fortsette å finansiere en versjon av ekteskapet mitt som bare fungerte når jeg ikke visste hele prisen.