Kroppen min fløy bakover gjennom det tomme rommet. Jeg krasjet voldsomt inn i den skarpe, tunge kanten av vårt spesialkuttede forsterkede glassbord.
Glasset knuste med en øredøvende, skremmende eksplosjon. Tunge skår fløy overalt. Jeg falt i gulvet midt i det skarpe vraket, gispet etter luft mens en skarp smerte skjøt gjennom ryggen min. Blod rant nedover skulderen min og gjennomvåtet den hvite kappen min.
Damian sto over meg, pesende litt. Skinnskoene hans knaste mot det knuste glasset da han tok et skritt nærmere.
“Se på deg,” hånte han, og lo høyt i det mørke rommet. “Den store Eleanor Vance, arving til et shippingimperium, krypende på gulvet som en ødelagt dukke.”
Han sparket et glassstykke til side med et skarpt klirr.
“Nå, gi meg stemmeautorisasjonen på høyttalertelefonen,” truet han, og stilte seg rett ved siden av hånden min. “Eller det neste stedet ansiktet ditt treffer ikke er et glassbord. Det blir marmorpeisen.”
Mens jeg lå blødende på det knuste glasset med øynene innpakket i bandasjer, slo noe inni meg skarpt i fokus. Panikken smeltet bort. Den ble erstattet av en sterk, eldgammel overlevelsesinstinkt.
Part 2
Damian trodde jeg var hjelpeløs fordi jeg ikke kunne se. Han trodde de bandasjerte øynene mine gjorde meg til et lett mål.
Det han glemte, var at jeg hadde bodd i denne eiendommen i trettifire år. Jeg kjente hver eneste centimeter av dette rommet. Jeg kjente årringene i gulvplankene, avstanden mellom hver vegg, og den nøyaktige utformingen av sikkerhetsutstyret faren min hadde bygget inn i fundamentet.
Viktigst av alt, Damian visste ikke om de skjulte gulvutløserne.
Faren min bygde dette huset etter å ha mottatt kidnappingstrusler for mange år siden. Han visste at i en reell nødsituasjon kunne et offer bli presset til gulvet eller blindet. Så han installerte tre trykkfølsomme panikkbrytere skjult dypt under tregulvet.
For å aktivere protokollen for rødt nivå festning, krevde en bryter femti pund kontinuerlig vekt i tre sammenhengende sekunder.
En av de skjulte triggerne satt rett under benstøtten på glassbordet jeg nettopp hadde knust inn i.
Mens jeg lå på siden blant de skarpe bitene, flyttet jeg bevisst hele vekten av overkroppen over på det hevede parkettgulvet.
Ett øyeblikk.
“Reis deg, Eleanor,” knurret Damian og rakte ned for å gripe kragen min.
To sekunder.
“Jeg sa stå opp!” bjeffet han og rykket i armen min.
Tre sekunder.
Dypt inne i betonggulvet klikket et elektronisk relé.
Det var ingen skrikende alarmer. Det var ingen blinkende røde lys. Min far designet systemet til å være absolutt, psykologisk og uunngåelig.
I det tre sekunder hadde gått, slo hovedstrømnettet seg automatisk av. Hele den ti tusen kvadratfot store eiendommen ble kastet ut i total svarthet.
“Hva i helvete?” Damian mumlet, stivnet på stedet da lyset fra gangen forsvant. “Slo stormen ut strømmen?”
Han tok frem smarttelefonen og trykket febrilsk på skjermen for å slå på lommelykten. Men i det øyeblikket den smale lysstrålen blinket på, begynte den virkelige protokollen.
Fra innsiden av veggene kom en lav, tung mekanisk summing.
Massive, tre tommer tykke stålskodder falt automatisk ned over hvert eneste vindu, dør og terrasseutgang i herskapshuset. De smalt inn i stålkarmene med tordnende dunk som fikk gulvplankene til å riste. Hele huset var forseglet i et pansret, lufttett skall.
Damian snudde seg brått i sjokk og kastet lyset mot balkongvinduene. Der de vidstrakte utsiktene over den stormfulle kysten hadde vært synlige sekunder tidligere, var det nå bare en solid vegg av industrielt stål.
“Hva er dette?!” Damian skrek, hans arrogante væremåte knuste øyeblikkelig til rå terror.
Han løp til soveromsdøren og grep det tunge messinghåndtaket, rykket det febrilsk.
Den beveget seg ikke. De tunge magnetiske dødboltene hadde gått i lås og låst alle indre og ytre dører i bygningen.
“Hva har du gjort?!” Damian brølte, løp tilbake og lyste med det blendende telefonlyset inn i det bandasjerte ansiktet mitt. “Hva gjorde du nettopp, Eleanor?!”
Jeg presset meg sakte opp i sittende stilling blant det knuste glasset, tørket en blodstripe fra kinnet.
“Jeg gjorde ingenting, Damian,” sa jeg rolig. “Min far gjorde det. For tjue år siden.”
“Lås opp disse dørene!” ropte han, og løp til smarthjem-veggterminalen ved sengen. Han slo tommelen mot berøringsskjermen, men skjermen forble helt død. “Hvorfor fungerer ikke skjermen?! Hvorfor slår ikke reservegeneratoren seg på?!”
“Fordi når den røde protokollen aktiveres, kutter huset all strøm og slår på militære cellejammere,” forklarte jeg, mens jeg holdt fast i et solid bordben for å holde balansen. “Det er ikke mobildekning inne i dette huset nå, Damian. Ingen Wi-Fi. Ingen radiobølger. Hvert vindu er dekket av pansret stål, og hver dør er elektronisk låst.”
Damians pust kom i hakkete, hyperventilerende gisp.
“Du lyver!” skrek han, stirrende på telefonskjermen. “Null barrer! Ingen dekning! Hvordan overstyrer jeg det?! Fortell meg hvordan jeg kan overstyre det med en gang, ellers sverger jeg på Gud at jeg dreper deg!”
Han kastet seg mot meg i mørket.
Han glemte at selv om han stolte på øynene sine, hadde jeg tilbrakt dager med å navigere akkurat dette rommet i ren mørke. Jeg kjente nøyaktig oppsettet ut fra lyd og følelse. Jeg hørte de tunge skrittene hans knaste på det knuste glasset.
Da han stormet frem, svingte jeg det tunge trebordbeinet med all min styrke, og slo det rett inn i leggene hans.
Damian slapp ut et skarpt skrik av smerte da beina hans ble feid bort under ham. Han krasjet voldsomt med ansiktet først inn i feltet av knust glass han hadde skapt for bare noen øyeblikk siden.
Skrik av smerte fylte det kullsvarte rommet mens skarpe glassbiter skar gjennom hendene, ansiktet og den dyre dressen hans. Han krabbet bakover på hender og knær, hulket og bannet mens han blødde på gulvet.
“Du fanget deg selv her inne med en blind kvinne, Damian,” sa jeg mykt, reiste meg forsiktig og gikk rundt vrakrestene. “I lyset hadde du makt fordi du kunne se. Men i mørket… Jeg har øvd i flere dager.”
