– Hvor skal du dra? spurte han lavt.

Jeg satte meg bak rattet, startet motoren og så på det gamle våningshuset gjennom speilet.

– Jeg skal dra og finne min egen fremtid, Caleb, sa jeg. – En fremtid hvor jeg ikke lenger venter på noen.

Da jeg rygget ut på fylkesveien og la gården bak meg, så jeg i bakspeilet at verandalyset fortsatt lyste mot morgensolen. Jeg stoppet bilen et øyeblikk, gikk ut, og slo av bryteren for aller siste gang.

Så kjørte jeg inn i den nye dagen, fri, hel, og endelig på vei hjem til meg selv.