Jeg visste ikke nøyaktig hvordan økonomien vår ville bli ordnet eller hvilke ordninger som til slutt ville bli gjort angående jentene.
De avgjørelsene lå foran oss.
Men jeg visste at jeg ikke ville gi fra meg rettighetene til huset bare fordi Marcus hadde kommet tilbake med en plan.
Og jeg visste at jeg ikke ville holde på hemmelighetene hans for å gjøre situasjonen mer komfortabel for ham.
Jeg rakte ned i kurven under barnevognen og tok ut velkomstskiltet.
Pappen føltes litt bøyd etter å ha blitt lagt ved siden av stellevesken.
VELKOMMEN HJEM, PAPPA.
Jeg så på ordene jeg hadde skrevet den morgenen.
Jeg ville at han skulle se døtrene sine.
Nå hadde han det.
Jeg brettet skiltet ned i midten og la det tilbake under stellevesken.
Så legger jeg begge hendene på vognhåndtaket.
Marcus sa navnet mitt en gang til da jeg snudde meg bort.
“Sarah.”
Jeg hørte ham.
Jeg fortsatte å gå.
De automatiske dørene åpnet seg da jeg nærmet meg, og jeg dyttet vognen ut.
Sollyset fikk meg til å myse.
Jeg stoppet lenge nok til å sjekke at jentenes ansikter var i skygge, justerte teppene forsiktig før jeg fortsatte mot parkeringsplassen.
En av døtrene mine laget en liten lyd.
Jeg lente meg nærmere, for å forsikre meg om at hun hadde det komfortabelt. Så sjekket jeg søstrene hennes.
I flere øyeblikk var all oppmerksomheten min rettet mot dem.
Det sammenbrettede skiltet lå fortsatt under stellevesken.
Da alle tre jentene var på plass, rettet jeg meg opp, la hendene på vognhåndtaket og dyttet dem resten av veien til bilen vår.
