Aktoratet bygde opp saken med kirurgisk presisjon. Dr. Evans var det første kronvitnet.
Hun gikk opp på vitneboksen i sin hvite legefrakk, med en verdighet som fylte hele den historiske rettssalen. Med stødig stemme forklarede hun juryen den medisinske mekanismen bak skadene mine.
– Fru Andersens skulderblad ble knust av et støt på over fire hundre newton mot smijernsstativet, sa Dr. Evans og pekte på røntgenbildene som ble projisert på storskjermen i rettssalen. – Dette var ikke et fall som skyldtes at noen snøftet eller mistet balansen. Dette var et direkte resultat av at hun ble påført en voldsom, utenfra kommende kraft bakfra.
Hun snudde seg mot juryen. – Men det mest alvorlige medisinsk-forensiske beviset ligger i tilstanden til bilsetet. Som fødselslege har jeg undersøkt hundrevis av skader relatert til spedbarn. Stroppene i det aktuelle bilsetet ble ikke slitt av under fallet. De var kuttet med et skarpt blad. Snittene var rene, rette og utført manuelt kort tid før ulykken intråffet. Dersom barnet ikke var blitt holdt i et desperat, beskyttende grep av sin mor da hun falt, ville det nyfødte barnet ha lidt en sikker, dødelig hodeskade mot metallstrukturen.
Forsvareren til David prøvde febrilsk å argumentere for at David var i en tilstand av “akutt psykose forårsaket av desperat spillegjeld” og at han ikke skjønte konsekvensene av sine handlinger. De prøvde å fremstille kuttet i selene som et forsøk på å “raskt frigjøre setet fra vognen” fordi det satt fast.
Men så kom øyeblikket hele rettssalen hadde ventet på.
Aktoratet spilte av overvåkningsvideoen fra kjøpesenteret på de tre storskjermene i rommet.
Det ble så stille i rettssalen at man kunne høre den svake summingen fra ventilasjonsanlegget. Videoen viste alt i krystallklar detalj.
Vi så David som rolig sto bak barnevognen mens jeg så på babyklær. Vi så hvordan han så seg rundt for å sjekke om noen fulgte med. Vi så de kalde, beregnende bevegelsene til fingrene hans da han løsnet sidefestene, lirket kniven ut av lommen og skar over sikringsstroppene under teppet. Vi så ham bre brette teppet pent på plass igjen over den ubeskyttede babyen.
Og så så vi dyttet.
Det var ikke et nølende dult. På videoen så man hvordan David stilte seg opp, fant balansen, og kastet hele kroppsvekten sin fremover med begge hendene plantet midt mellom skulderbladene mine. Man så kroppen min fly fremover, føttene som hektet seg fast, og den desperate, lynraske rotasjonen jeg gjorde i luften for å snu min egen rygg mot smijernet slik at bilsetet havnet øverst.
Man så krasjet. Man så metallstativet som kollapset.
Og viktigst av alt: Man så hva David gjorde i sekundene etterpå.
Han løp ikke ned for å hjelpe. Han bøyde seg ikke for å se om kona hans pustet. Videoen viste tydelig at han lente seg over min smerteforvridde kropp for å gripe tak i det ødelagte bilsetet og trekke det til seg – usett av publikum – for å skape et inntrykk av at barnet var blitt kastet ut under fallet.
Flere av jurymedlemmene snudde seg bort fra skjermen i avsky. To av de kvinnelige jurymedlemmene tørket tårer. Til og med dommeren, en garvet mann som hadde sett det meste gjennom tretti år på benken, satt med et mørkt, knyttet uttrykk mens opptaket rullet.
Da videoen stoppet, ba aktor om ordet.
– Deres ære, medlemmer av juryen, sa aktøren og stilte seg midt i rommet. – Det vi har vitnet her i dag er ikke en tragedie født av avhengighet. Det er ikke en ulykke forårsaket av stress. Dette var et kaldblodig, planlagt attentat på en tre uker gammel gutt og hans mor, utført av den mannen som var satt til å beskytte dem. David Andersen så ikke på sin familie som Mennesker. Han så på dem som en livsforsikringspolise på to millioner dollar som kunne løse hans egne, selvforårsakede problemer.
Da det var min tur til å vitne, gikk jeg opp på podiet uten å nøle. Jeg så ikke på linoleumsgulvet. Jeg så direkte på juryen.
Jeg fortalte dem om smerten i skulderen min som aldri helt vil forsvinne. Jeg fortalte dem om hvordan jeg hver natt våkner og hører den metalliske, hule knasingen fra da ryggen min smalt inn i jernstativet. Jeg fortalte dem om skriket til Leo da støtet rystet den lille kroppen hans.
– Men mest av alt, sa jeg, og stemmen min gjallet sterkt ogstødig gjennom rettssalen, – vil jeg at dere skal vite at han mislyktes. He prøvde å knuse oss. He prøvde å ta fremtiden fra sønnen sin for å redde sitt eget skinn. Men han undervurderte hva en mor er villig til å gå gjennom for å beskytte barnet sitt. Han trodde jeg var et offer. I dag står jeg her som et vitne om hans absolutte ondskap.
