«Vi har funnet seks av de syv overføringene,» sa han. «De ble fordelt mellom tre selskaper. Alle ble opprettet i løpet av de siste åtte månedene.»

Jeg åpnet den første mappen.

Det var der jeg oppdaget det virkelige problemet.

Overføringene var ikke bare knyttet til Chloes medisinske behandling. De var ført gjennom en reservekonto som tilhørte Fairchild Enterprises, og deretter flyttet videre til et selskap som hadde investert i fusjonsprosjektet Brendan forsøkte å gjennomføre.

Jeg bladde videre.

En e-post fra Ximena til Brendan var datert seks dager før Chloe døde.

Emnefeltet lød:

Akuttforespørsel – Chloe Fairchild.

Jeg begynte å lese.

«Sykehuset har varslet at behandlingen ikke kan utsettes lenger. Elena har ringt tre ganger i dag. Ønsker du at jeg skal prioritere denne forespørselen?»

Brendans svar var kort.

«Ikke før torsdag. Hold den i systemet.»

Jeg leste setningen igjen.

Så en tredje gang.

«Hold den i systemet.»

Jeg klarte ikke å trekke pusten ordentlig.

«Det finnes mer,» sa Daniel stille.

Han skjøv et annet ark over bordet.

Det var et internt notat skrevet samme kveld.

«Hvis den medisinske forespørselen blir frigitt nå, vil reservekontoen vise et avvik før investormøtet. Vent til fusjonen er sikret.»

Jeg la arket fra meg.

«Hvem skrev dette?»

«Ximena. Men notatet ble videresendt fra Brendans personlige konto.»

Jeg stirret på ham.

«Så han visste at pengene manglet.»

«Det ser slik ut.»

«Og han visste at Chloe trengte dem.»

Daniel svarte ikke med en gang.

«Ja.»

Det ene ordet traff hardere enn noe annet.

Jeg hadde forestilt meg mange mulige forklaringer. En feil. En inkompetent ansatt. Et ødelagt system. En godkjenning som aldri var blitt behandlet.

Jeg hadde aldri ønsket å tro at mannen jeg giftet meg med, kunne ha sett en advarsel om sin egen datters akutte behandling og valgt å vente.

«Vi må være forsiktige,» sa Daniel. «Vi har dokumentasjon på at pengene ble flyttet og at forespørselen ble forsinket. Men vi må fortsatt fastslå nøyaktig hvem som autoriserte hver transaksjon, og om midlene faktisk kunne ha endret behandlingsforløpet. Det siste må vurderes av medisinske eksperter.»

Jeg nikket.

Han hadde rett.

Jeg ville ikke la sorgen gjøre meg uforsiktig.

Hvis Brendan hadde misbrukt penger, skulle han holdes ansvarlig for det. Hvis noen hadde forfalsket godkjenninger, skulle det avdekkes. Og hvis handlingene hans hadde hatt konsekvenser for Chloe, skulle sannheten frem i lyset.

Ikke rykter.

Ikke hevn.

Bevis.

«Få inn uavhengige revisorer,» sa jeg. «Og kontakt styrets revisjonsutvalg. Ingen skal få endre eller slette dokumenter.»

Daniel lukket mappen.

«Det er allerede satt i gang.»

«Bra.»

Han reiste seg, men stanset ved døren.

«Elena?»

Jeg så opp.

«Det er én ting til. Vi har funnet den syvende overføringen.»

Jeg ventet.

Han la et enkelt ark på bordet.

Beløpet var 2,4 millioner dollar.

Mottakeren var ikke Ximenas selskap.

Det var et selskap registrert under navnet Chloe Rose Foundation.

Jeg kjente navnet.

Jeg hadde foreslått det for Brendan året før, da vi diskuterte muligheten for å opprette et fond som skulle hjelpe familier med barn som hadde medfødte hjertesykdommer.

Vi hadde aldri opprettet noe slikt.

Eller det hadde jeg trodd.

«Hvem kontrollerer selskapet?» spurte jeg.

Daniel så alvorlig på meg.

«Det er registrert gjennom en trust. Den endelige begunstigede er ennå ikke bekreftet.»

«Og pengene?»

«De ble overført videre til en privat investeringskonto.»

Jeg snudde arket.

Nederst sto navnet på personen som hadde signert opprettelsesdokumentene.

Harrison Vance.

Faren min.

Jeg ble sittende helt stille.

Han hadde vært død i flere år.

Hvordan kunne signaturen hans finnes på et selskap som ble opprettet mens Chloe var syk?

Daniel trakk en stol nærmere.

«Det finnes en mulighet for at noen har brukt eldre dokumenter eller en tidligere fullmakt. Vi vet ikke ennå.»

Jeg stirret på navnet til faren min.

Så husket jeg den gamle mobiltelefonen han hadde gitt meg før han døde.

Og ordene hans:

Hvis du en dag trenger en vei ut som ingen andre kontrollerer, ring dette nummeret.

Jeg hadde trodd at han snakket om ekteskapet mitt.

Kanskje han hadde ment noe helt annet.

Den kvelden mottok jeg en melding fra et ukjent nummer.

«Elena, du må slutte å grave. Chloe fortjente bedre enn at du bruker dødsfallet hennes til å ødelegge familien.»

Jeg leste den to ganger.

Så kom en ny melding.

«Brendan forsøkte å beskytte det som tilhørte dere. Du vet ikke hva faren din gjorde.»

Jeg kjente blodet forsvinne fra ansiktet mitt.

Faren min.

Noen visste om Vance Capital. Noen visste at jeg hadde reaktivert fullmakten. Og noen var redde for at jeg skulle finne ut mer.

Jeg tok skjermbilder av meldingene og sendte dem til Daniel.

Deretter ringte jeg Raymond, farens gamle advokat.

Han svarte umiddelbart.

«Jeg har ventet på at du skulle ringe,» sa han.

«Du visste om Chloe Rose Foundation.»

Det ble stille i den andre enden.

«Ja.»

Jeg grep hardere rundt telefonen.