Jeg rammet inn morens brev og hang det ved inngangsdøren.
En kveld, nesten to år etter at David ba meg dra, kom jeg hjem fra jobb med dagligvarer.
Jeg låste opp min egen dør.
La mine egne nøkler på kjøkkenbenken min.
Åpnet en flaske vin jeg hadde valgt uten å sammenligne priser på tre forskjellige nettsider.
Så så jeg på det innrammede brevet.
I seksten år trodde jeg at David hadde bygget et liv så trygt at jeg ville falle sammen uten ham.
Sannheten var nesten absurd.
Han hadde ikke holdt meg oppe.
Han hadde stått på skuldrene mine.
Og i det øyeblikket jeg trådte bort, oppdaget han endelig hvem av oss som hadde holdt den andre fra å falle.
