I ett forferdelig sekund trodde jeg han visste det.
Hadde han funnet bestillingene mine?
Planla han å stoppe meg?
“Når ble det lagt til?”
“Lørdag ettermiddag.”
Jeg husket lørdag.
Richard hadde tilbrakt nesten en time på kontoret sitt, angivelig for å fikse arbeidspapirer.
“Kan du fjerne ham?”
“Selvfølgelig.”
“Vær så god.”
Hun klikket flere ganger.
Så nølte han.
“Det finnes også en forhåndsbetalt veipakke i hans navn.”
“Jeg kjøpte ikke en.”
“Den ble kjøpt i går.”
Huden min kriblet.
Jeg fjernet førerautorisasjonen hans, tok nøklene og gikk til garasjen.
SUV-en var mørkeblå.
Ren.
Vanlig.
Vakkert.
Jeg satte kofferten min bak.
Så ringte telefonen min.
Richard.
Jeg så navnet hans blinke.
En gang.
To ganger.
Tre ganger.
Til slutt svarte jeg.
“Hvor er du?”
“På flyplassen.”
Stillhet.
Så:
“Du dro?”
“Ja.”
“Laura, Denise kommer om tjue minutter.”
“Da burde du nok kle på deg.”
“Er du seriøs?”
“Fullstendig.”
“Du kan ikke bare forsvinne.”
“Jeg forsvant ikke. Jeg la igjen en til deg.”
“Hva skal jeg gjøre med barna?”
Spørsmålet fikk meg nesten til å le.
“Du meldte deg frivillig.”
“Laura—”
“Jeg drar vestover.”
Han pustet tungt ut.
“Dette er latterlig.”
“Nei. Det som er latterlig, er å kansellere andres drøm og forvente at de skal takke deg for det.”
“Du straffer meg.”
“Jeg skal på tur.”
“Alene?”
“Ja.”
Stemmen hans endret seg.
For første gang var det noe under irritasjonen.
Frykt.
“Laura, ikke.”
To ord.
Stille.
Haster.
Jeg grep rattet.
“Hvorfor?”
En pause.
Så vendte han tilbake til sinne.
“For dette er ikke slik gifte folk oppfører seg.”
“Heller ikke å kansellere tretti år uten å spørre.”
Jeg la på.
Og kjørte.
De første timene føltes uvirkelige.
Flatt jordbruksland i Ohio ga plass til Indiana.
Så Illinois.
Ved Iowa sluttet jeg å sjekke bakspeilet som om Richard på en eller annen måte kunne dukke opp bak meg.
På en veikant-diner bestilte jeg kirsebærpai før lunsj.
Fordi jeg kunne.
Utenfor Sioux Falls sov jeg på et motell hvor ingen visste navnet mitt.
Neste morgen så jeg landskapet strekke seg enda mer.
Da jeg nådde Badlands, virket himmelen ufattelig enorm.
Jeg sto ved et utsiktspunkt mens vinden dro i jakken min.
I årevis hadde jeg forestilt meg å stå der ved siden av Richard.
I stedet sto jeg alene.
Og jeg gråt.
Ikke fordi han ikke var der.
For det var jeg.
Telefonen min vibrerte konstant.
Richard.
Denise.
Vår datter, Emily.
Vår sønn, Nathan.
Til slutt ringte jeg Emily.
“Mamma, går det bra med deg?”
“Jeg er fantastisk.”
“Pappa sier du har et slags sammenbrudd.”
Jeg lo så høyt at en turist snudde seg.
“Gjør han det?”
“Han sa at du dro av gårde uventet.”
“Spør ham hva han har avlyst.”
Det var stille.
“Det gjorde jeg.”
“Og?”
“Han innrømmet det.”
“Da vet han kanskje hvorfor jeg dro.”
Emily pustet ut.
“Mamma… Jeg ringer ikke for å få deg til å komme tilbake.”
Det overrasket meg.
“Jeg ringer fordi pappa oppfører seg rart.”
Min underholdning forsvant.
“Hva slags merkelig?”
“Han spør hele tiden hvor du bor.”
“Så?”
“Nei, mamma. Ikke generelt. Spesifikt. Hotellnavn. Ruter. Dater.”
Jeg så over steinene.
“Kanskje han er bekymret.”
“Kanskje.”
Emily nølte.
“Men i går kjørte han til flyplassen.”
Pulsen min hoppet.
“Hva?”
“Han sa til tante Denise at han måtte sjekke noe med leiebilen din.”
Jeg husket autorisasjonen for ekstra sjåfører.
“Emily, sa han hvorfor?”
“Nei.”
Den kvelden byttet jeg hotell.
Jeg sa det ikke til noen.
Tre dager senere holdt Yellowstone på å knuse hjertet mitt.
Damp drev over jorden som spøkelser.
Bison beveget seg over dalen i tung stillhet.
Jeg sto foran Old Faithful blant fremmede og tenkte på jenta jeg hadde vært som tjuetoåring, som klippet ut reisebilder fra magasiner.
Hun hadde ventet trettini år på at jeg skulle bli modig nok til å ta henne hit.
Jeg tok bilder.
Jeg spiste alene.
Jeg snakket med folk.
En pensjonert lærer fra Minnesota viste meg hvordan jeg bruker panoramainnstillingen på telefonen min.
En enke fra Arizona fortalte meg at hun hadde begynt å reise etter at ektemannen hennes døde.
“Ikke vent til noen dør før du begynner å leve,” sa hun.
Jeg var nær ved å si at det føltes som om noe hadde dødd uansett.
Ekteskapet mitt, kanskje.
Eller den versjonen jeg hadde trodd på.
Så sendte Richard en melding.
Vennligst ring meg. Det er viktig.
Jeg ignorerte det.
Fem minutter senere:
Laura, dette handler ikke om barna.
Hjertet mitt strammet seg.
Så:
Det er ting du ikke vet.
Jeg stirret på skjermen.
Jeg ringte.
Han svarte umiddelbart.
“Hvor er du?”
“Nei.”
“Laura—”
“Fortell meg hva jeg ikke vet.”
Stillhet.
“Kom hjem.”
“Nei.”
“Jeg må forklare noe ansikt til ansikt.”
“Du hadde trettito år på deg til å forklare ting ansikt til ansikt.”
“Det er ikke rettferdig.”
“Det var ikke mandag heller.”
