Skjeen berørte så vidt bordet da Adrian kastet tallerkenen i gulvet.

Tortilla-suppen rant utover kjøkkenflisene, og et stykke gjørme traff en stol.

– Hva i all verden er dette, Lucia? Det er like salt som sjøvann.

Lucía så på ham fra ovnen, fortsatt med forkleet på. Hun hadde dratt sent fra klinikken, krysset halve Guadalajara i trafikken og laget middag fordi Adrián hadde invitert foreldrene sine.

– Hvis det er for salt, tilsetter jeg bare mer kraft.

Men Adrian hadde drukket flere drinker.

Moren hans, Doña Elvira, sukket. Don Rogelio så ned i glasset sitt.

Så reiste Adrian seg opp og slo ham.

Lyden gjorde kjøkkenet stille.

Lucia falt ikke. Hun bare snudde sakte ansiktet mot ham.

– Ikke rør meg igjen.

Adrian slapp ut en nervøs latter.

– Å, kom igjen. Det var en smell. Ikke gjør et stort nummer ut av det.

Doña Elvira reiste seg, men ikke for å forsvare henne.

– Du vet også hvordan du skal provosere ham. Adrián kommer sliten og vil spise i fred.

– Jeg jobber også hele dagen – svarte Lucía.

«En kone burde vite når hun skal tie stille», avbrøt Don Rogelio.

Adrian ville ta armen hennes.

Lucia trakk seg til side.

– Jeg sa jo at du ikke skulle røre meg.

Han prøvde å dra henne i håret.

Lucía grep tak i håndleddet hans, snudde kroppen hans og førte ham ned på bakken uten å treffe ham.

Alt skjedde på sekunder.

«Slipp sønnen min!» ropte Doña Elvira.

Lucia slapp taket så snart han sluttet å gjøre motstand og tok to skritt tilbake.

– Jeg angrep ham ikke. Jeg hindret ham i å slå meg igjen.

Men Adrian ringte allerede fetteren sin, Fabian.

Han snakket ikke om suppen.

Han nevnte ikke smellen.

Han sa bare:

– Kom fort. Lucia har blitt gal og forbanner meg.

Tjue minutter senere dukket Fabián opp sammen med to andre familiemedlemmer.

Han gikk inn med en tykk stålvaier kveilet i hånden.

– Legg den på gulvet – beordret Lucía.

– Først skal du lære å respektere fetteren min.

– Adrián er fri. Se nøye før du gjør noe dumt.

Fabian løftet kabelen og gikk fremover.

Lucía ventet på bevegelsen, bøyde armen ut, grep tak i håndleddet og presset på albuen. På sekunder fjernet hun kabelen uten å slå et eneste slag.

Fabian lente seg tilbake mot bordet, blek.

Lucía slapp den umiddelbart og sparket kabelen bort.

– Nå holder ingen noen nede. La oss se hvem som prøver å slå meg igjen.

Adrian pekte henne ut.

– Så du?! Hun er syk!

En av slektningene så på kabelen.

– Men Fabian kom inn med det.

– Fordi hun angrep meg.

– Etter at han slo meg først, sa Lucía.

Fabian snudde seg.

– Slo han deg?

Doña Elvira svarte før sønnen sin.

– Det var bare ett slag. Ikke overdriv.

Fabian så på Adrian.

– Kompis … det fortalte du meg ikke.

Lucia sluttet å krangle.

Han gikk til soverommet, åpnet skapet og tok ut en koffert.

Nederst var det en gammel eske som hun ikke hadde rørt siden før hun giftet seg.

Da hun dro den, åpnet lokket seg, og flere medaljer falt ned på gulvet.

Adrian dukket opp i døren.

Han så opptakene, turneringsnavnene og et fotografi av Lucia i konkurranseuniformen sin.

– Hva er alt det?

Lucía løftet en medalje.

– Den delen av meg som du aldri ville vite.

DEL 2

Adrian tok bildet.

Den viste Lucia, flere år yngre, med svart belte og hevet neve, og andre konkurrenter bak seg.

– Konkurrerte du?

– I 9 år.

– Du sa at du hadde trent litt.

– Jeg fortalte deg at jeg drev med kampsport. Du bestemte deg for at det var «en hobby».

Fabian kikket ut fra gangen.

– Og disse medaljene?

Lucia holdt en opp.

– Statsmesterskapet.

Så en til.

– Andreplass nasjonalt.

Adrian slapp ut en usikker latter.

– Nå skal du skryte av at du kan slå meg?

Lucia lukket esken.

«Hvis jeg hadde hatt lyst til å slå deg, ville jeg ha gjort det. Jeg stoppet deg og slapp deg bare da du sluttet å angripe meg.»

Uttrykket traff tungt.

Lucía fortsatte å pakke dokumenter, klær og datamaskinen sin.

Adrian sto foran døren.

– Du skal ikke ut i kveld.

– Kom deg ut av veien.

– Jeg er mannen din.

– Og du, som er mannen min, bestemte deg for å slå meg over en bolle med suppe.

– Han var beruset.

– Det sletter ikke det du gjorde.

Doña Elvira dukket opp bak.

– Kjære, snakk om det i morgen med et kaldt hode. Ikke kast bort fire års ekteskap på grunn av én feil.

Lucia så opp.

– Det var Adriáns feil å slå. Resten viste hvordan denne familien tenker.

-Hva mener du?