“Hvordan har dere det i dag?” spurte han lavt.
Jeg pustet ut en lang og dyp lettelse, og et ekte smil fant veien til leppene mine for første gang på lenge. “Vi har det bra. For første gang… er vi virkelig trygge.”
Sebastian tok hånden min og klemmer den varmt. “Dere skal aldri mer behøve å være redde. Jeg lover.”
Mens kveldsmørket senket seg over byen, forsto jeg at stormen endelig hadde lagt seg. Den brutale fortiden lå bak oss, og fremtiden – som vi skulle bygge sammen – tilhørte bare oss tre.
