– Bli her i bilen, sa han til Elisa før han åpnte døren og sjekket at alt var klart.
Situasjonen ble raskt avklart. Mennene i den grå bilen innså at de var i et bakholdsangrep, og forsøkte å rygge, men ble omringet før de rakk å snu. Det viste seg å være folk fra en rivaliserende bande som ville sende en advarsel til Valdés-familien gjennom hans mest sårbare punkt: søsteren hans.
En time senere befant Leandro seg igjen på kontoret til Santiago.
Luften i rommet var tykk av røyken fra en sigar som sjefen holdt i hånden. Santiago satt ved skrivebordet, men denne gangen var det ingen trussel i øynene hans. Bare en dyp, nesten utmattet alvorlighet.
– Ramiro fortalte hva som skjedde i tunnelen, sa Santiago og så opp på ham. – Du holdt hodet kaldt. Du gjorde nøyaktig det du skulle.
– Jeg gjorde jobben min, svarte Leandro nøkternt.
Santiago reiste seg og gikk bort til vinduet som vendte ut mot den mørkede hagen.
– Da du kom hit første gang, trodde jeg at du bare var enda en som trengte en tjeneste, eller en som ville utnytte situasjonen. Men du reddet livet til søsteren min den natten bak restauranten, og i dag beviste du det igjen.
Han snudde seg mot Leandro igjen.
– I min verden er det få mennesker man kan stole på. Nesten alle har en pris. Men du har vist at lojaliteten din ikke kan kjøpes for penger.
Leandro holdt blikket hans uten å vike.
– Jeg vil bare ha et liv hvor jeg ikke trenger å snu meg over skulderen hele tiden, Santiago. Og jeg vil at Elisa skal være trygg.
Santiago nikket langsomt.
– Det skal hun være. Og du vil alltid ha en plass her hos oss, uansett hva som skjer videre.
Neste kveld var alt stille på eiendommen igjen.
Leandro sto ute i hagen under guavatrærne og så opp på stjernene. Døren til det vesle huset gikk opp, og Elisa kom ut med en kopp te i hendene. Hun fulgte den kjente stien ved hjelp av hånden mot murveggen til hun fant ham i mørket.
– Jeg hørte at du sto her ute, sa hun med et mildt smil.
– Det er fint her om kvelden, sa han og tok imot koppen hun rakte ham.
– Brutter’n min har gitt deg et vanskelig liv, ikke sant?
Leandro lo lavt.
– Jo, det kan du trygt si. Men det har sine lyspunkter også.
Elisa stilte seg ved siden av ham. Vinden bar med seg duften av blomster fra hagen, og for første gang på lenge kjente Leandro en dyp ro bre seg i kroppen. Gjelden var betalt for lengst, men historien som hadde begynt den kalde novembernatten bak restauranten, var ikke lenger bare et spørsmål om beskyttelse og plikt.
Det var blitt til noe ekte. Og der stod de to side om side i mørket, klare for alt som måtte komme.
