Mafiasjefen bestemte seg for å straffe en frekk servitør og beordret at hun skulle kastes inn i ringen for å møte sin sterkeste fighter, en mann som hadde sendt mange av motstanderne sine på sykehus. Ingen kunne engang forestille seg hva den unge kvinnen kom til å gjøre😱😨

Den mektigste og mest innflytelsesrike mafiasjefen hadde en rekke lønnsomme virksomheter. Han eide luksuriøse restauranter, nattklubber, kasinoer og flere store selskaper. Men det han likte aller best, var å tilbringe kveldene i sin hemmelige, underjordiske kampklubb.

Stedet lå under en gammel og luksuriøs bygning som vanlige mennesker ikke hadde adgang til. Hver kveld samlet velstående forretningsfolk, innflytelsesrike tjenestemenn og mennesker som var vant til å løse alle problemer med penger, seg der.

Midt i den enorme salen sto en åttekantet ring omgitt av et metallgjerde. Rundt den sto elegante bord der gjestene drakk alkohol, røykte sigarer og satset enorme pengesummer.

Her fantes det praktisk talt ingen regler. Fighterne gikk inn i ringen for pengenes skyld, mens tilskuerne betalte enorme beløp for å se brutale kamper.

Politiet visste godt at dette stedet eksisterte, men foretrakk å se en annen vei, ettersom klubbens eier betalte de rette personene svært godt.

Mafiasjefen selv var en grusom og hissig mann. Han tolererte ikke motsigelser og mente at alle var forpliktet til å følge ordrene hans.

Mannen var spesielt stolt av sin fremste fighter, en enormt muskuløs idrettsutøver som ikke hadde tapt en eneste kamp på flere år.

Denne kvelden var klubben fullpakket. Gjestene snakket høylytt, servitørene serverte drinker, og fighterne gjorde seg klare til den neste kampen.

Blant de ansatte jobbet en ung kvinne som hadde begynt der bare noen dager tidligere. Hun visste nesten ingenting om stedets eier og forsøkte bare å gjøre jobben sin så godt hun kunne.

Jenta var lav, slank og så fullstendig harmløs ut. Hun gikk rolig mellom bordene med et brett i hendene og prøvde å ikke være i veien for noen.

På et tidspunkt bar servitøren flere glass da en av gjestene plutselig skjøv en stol rett foran henne.

Jenta snublet, mistet balansen og sølte ved et uhell en drink over den dyre, svarte dressen til en mann som sto ved siden av henne.

«Herregud, tilgi meg, vær så snill! Det var helt utilsiktet!» sa hun forskrekket.

Mannen så langsomt på den våte jakken og løftet deretter blikket mot servitøren.

«Ser du ikke hvor du går?» spurte han høyt.

«Unnskyld, jeg la ikke merke til stolen. Jeg skal tørke opp alt med en gang.»

«Forstår du i det hele tatt hvem du snakker med?»

Jenta så forvirret på ham.

«Jeg vet ikke hvem De er, men jeg har allerede bedt om unnskyldning flere ganger.»

Etter disse ordene ble flere menn ved nabobordet stille.

«Har du noen anelse om hvor mye denne dressen koster? Hvordan har du tenkt å betale for den?»

«Jeg kan ta klærne Deres til renseriet, hvis De ønsker det.»

Mannen brast ut i latter.

«Til renseriet? Tror du at du kan ødelegge klærne mine og bare gå din vei?»

Jenta begynte å bli nervøs, men svarte likevel:

«Jeg har jo forklart rolig at det skjedde ved et uhell. Hvorfor fortsetter De å rope til meg?»

Mannens ansikt forandret seg umiddelbart. Han var ikke vant til at vanlige ansatte snakket til ham på den måten, spesielt ikke foran gjestene sine.

«Så nå har du tenkt å krangle med meg også?»

Han vinket til seg to vakter og pekte mot ringen.

«Ta henne med dit. I dag skal hun selv tjene inn pengene til den nye dressen min.»

Først trodde jenta at mannen spøkte, men vaktene hadde allerede kommet bort til henne.

«Vent litt, mener De alvor? Jeg har jo ikke gjort noe galt!»

Men ingen forsøkte engang å forsvare henne.

Et minutt senere sto jenta inne i metallburet, rett overfor en enorm mann med tatoveringer på brystet og armene.

Han var nesten to hoder høyere enn servitøren, og armene hans så tykkere ut enn beina hennes.

Da tilskuerne forsto hva som foregikk, brøt hele salen ut i latter.

«Jeg satser ti tusen på at hun ikke holder ut i mer enn tretti sekunder!» ropte en av gjestene.

«Og jeg satser tjue tusen på at hun går i bakken etter det første slaget!» svarte en annen.

Mafiasjefen satte seg godt til rette i stolen og smilte fornøyd.

«Bare ikke avslutt for raskt. La henne først forstå hvordan hun skal snakke til meg.»

Jenta sto ved buret og så på motstanderen sin. Hendene hennes skalv litt, og øynene var vidåpne.

«Vær så snill, slipp meg ut. Jeg kom bare hit for å jobbe», ba hun lavmælt.

Men i stedet for et svar lød signalet som markerte kampens begynnelse.