Den enorme mannen gliste hånlig og begynte langsomt å gå mot servitøren. Tilskuerne reiste seg fra plassene sine, overbevist om at kampen ville være over i løpet av noen få sekunder. Men akkurat da skjedde det noe som fikk alle tilskuerne til å stivne av skrekk
Fortsettelsen av historien finner du i den første kommentaren
Fighteren svingte armen for å slå, men jenta tok plutselig et raskt skritt til siden.
Mannen bommet og snudde seg overrasket mot henne.
Tilskuerne lo enda høyere, overbevist om at hun bare hadde hatt flaks.
Han forsøkte å gripe tak i jenta igjen, men hun vred seg smidig løs, kom seg bak ryggen hans og sparket ham brått i støttebeinet.
Den enorme fighteren mistet balansen og falt ned på ett kne.
Det ble merkbart stillere i salen.
Mannen spratt opp og stormet rasende fremover, men jenta grep plutselig tak i armen hans, utnyttet kraften i hans egen bevegelse og kastet ham over hoften sin.
Den tunge kroppen hans traff ringgulvet med et voldsomt brak.
Før fighteren rakk å reise seg, var servitøren allerede ved siden av ham. Hun låste armen hans og utførte et smertefullt grep.
Mannen forsøkte å komme seg løs, men hver eneste bevegelse økte bare presset.
Etter noen sekunder begynte han desperat å slå den frie håndflaten mot gulvet for å vise at han ga opp.
Det ble fullstendig stille i den enorme salen.
Mafiasjefen reiste seg langsomt fra stolen sin, ute av stand til å tro sine egne øyne. Den uovervinnelige fighteren hans lå på gulvet, mens en vanlig servitør sto rolig ved siden av ham.
«Hvem i all verden er du?» spurte mannen til slutt.
Jenta rettet på det rufsete håret sitt og så ham rett inn i øynene.
«Jeg var profesjonell idrettsutøver en gang. Jeg trente bryting i sju år og deltok i internasjonale konkurranser. Men etter en alvorlig skade måtte jeg gi opp idretten.»
Hun ble stille et øyeblikk før hun fortsatte:
«Nå trenger jeg penger til morens behandling. Derfor tok jeg jobb her som servitør. Jeg ønsket ikke å ydmyke noen, og langt mindre å slåss, men De ga meg ikke noe annet valg.»
Mafiasjefen stirret på jenta uten å vite hva han skulle svare.
Hun gikk rolig bort til døren i buret og sa:
«Jeg håper De har nok penger til dressen nå. Kan jeg gå tilbake til arbeidet mitt?»
Og for første gang på mange år klarte mannen som hele byen fryktet, ikke å få frem et eneste ord.