“Jeg skulle gjerne ha lagt merke til det tidligere… Men pappa, så lenge trodde jeg at jeg måtte være perfekt, skjule all min lidelse for ikke å skuffe noen. »
Augusto klemmer datteren sin og hvisker ord som omdefinerer livet hans:
“Du trengte aldri å være perfekt, min kjære. Du trengte bare å vite at du ikke var alene. »
Dette øyeblikket symboliserer ikke bare forsoningen mellom en far og hans datter, men også Helenas forsoning med seg selv — hun forstår endelig at hennes svakhet ikke var en feil, men en konsekvens av grusomheten til den som misbrukte hennes kjærlighet.
