Evelyn ble ført ut i håndjern mens hun skrek rasende beskyldninger mot meg og sykehuspersonalet. Vesken hennes ble tømt på et bord i mottakelsen, og der fant politiet to umerkede dropperflasker med den samme seige, mørke væsken som vi fant på gulvet i rom 3 – et potent, syntetisk legemiddel som fremkalte akutt angst, hallusinasjoner og tap av impulskontroll i små doser.
Prøvene fra Chloes blodbane bekreftet det samme: systemet hennes var fullt av det kjemiske stoffet.
Saken ble umiddelbart overlevert til barnevernet og en kriminellsetterforsker. Det viste seg at Chloes far, som var blitt manipulert av søsteren sin og holdt i mørket om hva som foregikk, brøt sammen i gråt da politiet ringte ham på jobben. Han kom løpende inn på barneavdelingen bare en time senere, falt på kne ved datterens seng og trykket henne tett til brystet, mens han gjentok om og om igjen at han aldri kom til å la noen skade henne igjen.
Klokken var blitt ni på kvelden da jeg endelig satte meg ned ved pulten min igjen.
Sykehuset var stille nå. Den kaotiske støyen fra dagen hadde lagt seg, og mørket presset seg mot vinduene ut mot byen.
Døren til kontoret mitt gled opp på gløtt, og et lite hode kikket inn. Det var Chloe. Hun hadde på seg en stor, blå sykehusskjorte og holdt en liten, fargeløs tegning i hånden.
«Kom inn, Chloe,» sa jeg med et varmt smil.
Hun gikk nølende bort til pulten og la papiret foran meg. Det var en tegning av en sol, en stor, gul hund med rød sløyfe rundt halsen, og en hvitfrakt person i midten som holdt en stor paraply over dem begge.
«Takk for at du ikke trodde på henne,» hvisket jenta, og for første meg på lenge så jeg et ekte, barnslig smil bre seg over det lille ansiktet hennes.
Jeg tok imot tegningen og kjente en dyp, beroligende varme bre seg i brystet.
Lyden av knust glass i et observasjonsrom er noe man aldri venner seg til. Men noen ganger må noe knuses for at man skal klare å se gjennom sprickorna og finne sannheten som ligger gjemt på den andre siden.
