Lyden av hestehover som traff den øde bakken ble høyere og høyere, og ristet til og med de råtne treplankene i den falleferdige hytta. I det tette mørket hørtes lyden av Winchesters kuler kald og tørr ut.
Merrick beveget seg som et spøkelse, gjemte seg bak et knust vindu, de kalde øynene hans sveipet over natten. “Seya,” knurret han, “de er fra sør. Mer enn tjue navn. Hvis det hadde vært Larkins menn, ville de tent faklene sine og ropt høyt. »
Seya bet tennene sammen og tålte den skarpe smerten fra skuddsåret i låret, og dro seg mot veggen. Hun presset ørene mot tregulvet, lukket øynene for å høre hver rytme i hesteskoen. Plutselig mistet han pusten.
“Ikke Larkin.” Han var heller ikke personen som forrådte meg,” hvisket Seya, stemmen hans blandet lettelse med ny frykt. “Det er rytmen i min klans galopp. Det er faren min… Han tok med seg de beste bokserne.
Merrick klemte håndtaket på pistolen. “Da har vi et stort problem. Hvis han ser en hvitbevæpnet mann stå ved siden av datteren sin i mørket, blir jeg en skytesimulator før jeg rekker å snakke.
“Du reddet livet mitt, Merrick. Jeg vil ikke la blodet ditt flyte på denne bakken.
Utenfor stilnet bråket plutselig. Tjue svarte skygger til hest hadde omringet hytta lenge. De ble kastet ut i natten, merkelig stille. Det var bare lyden av hester som snuste og den milde lyden av metall.
En dyp, kraftfull stemme runget i Apache, og trengte gjennom sprekkene i hytta.
Seya svarte på sitt morsmål, stemmen klar og full av styrke selv om kroppen blødde. Hun vendte seg mot Merrick, blikket festet. “Legg ned våpenet og slipp meg ut først.” Hvis han hadde tatt ut den Winchesteren, ville de ha knust skallen hans på et øyeblikk.
Merrick nølte et øyeblikk. Minnene om natten Mara og Lenny ble slaktet flommet gjennom hodene deres. Han hadde aldri stolt på noen, spesielt ikke siden den natten. Men da han så kvinnens intense øyne, senket han nesen fra pistolen og nikket svakt.
Seya åpnet døren, det kalde månelyset reflekterte i ansiktet hennes dekket av jord og blod.
Fra mengden trådte en gammel mann frem med et ansikt dekket av arr og haukefjær i det grå håret. Det var Nawat — stammens øverste høvding, hans far. Da han så datteren sin med revne klær og skuddskader på bena, skinte øynene hans av ekstrem harme. Han tok jaktkniven ut av sliren.
Men Seya rakte opp hånden. Hun snakket raskt på apache, fortalte om galgen, galskapen til folket på Copper Ridge, sviket fra stammefolkene og den ensomme hvite mannen som hadde brutt tauet for å redde livet sitt blant hundrevis av munnkurver.
Nawat lyttet i stillhet. Hans gjennomtrengende ørneøyne kikket over Seyas skulder, stirrende rett inn i mørket i hytta—der Merrick sto, hendene avslappet, men alltid klare til å trekke Colt-en ut ved sin side når som helst.
Høvding Nawat signaliserte til militantene om å legge ned våpnene. Han gikk sakte, stoppet på verandaen og snakket på likegyldig, men majestetisk engelsk: “White.” Du har gitt livet mitt tilbake til mitt blod. Apache-stammen glemmer aldri en takknemlighetsgjeld.
Merrick gikk ut i lyset og la pistolen tilbake i hylsteret. “Jeg trenger ikke å gjengjelde. Jeg trenger bare fakta. Han så direkte på Nawat, så på Seya. “Hun sa at forræderen hadde overlevert henne til de hvite for å stjele landet.” Hadde han en forbindelse til Black Raven Raiders?
Nawat smalnet øynene. — Svart kråke… Banditter med svarte ravnmasker?
“Ja.” De brente ned huset og drepte kona og barna mine. — Merricks stemme var lav, kald som is.
Seya nikket, øynene hennes skinte av forståelse. “Min forræders navn er Chitto. Han ga i hemmelighet hester og våpen til Black Ravens i bytte mot makt og penger. Det var han som iscenesatte en falsk scene, anklaget meg for drapet på min bror Larkin, og lånte hendene til folket i Copper Ridge for å henge meg i rettferdighetens navn, og tok over som høvding fra min far.
Luften slappet plutselig av, tung av en dødelig stemning. Nawat grep knivhåndtaket, løftet ansiktet mot himmelen og utstøtte et indignert brøl på de innfødtes språk. Krigerne bak ham hevet samtidig spydene sine, døds-qi-en sto i flammer.
“Hvor er Chitto?” spurte Merrick, øynene hans glødet nå av hevn.
“Han er i klapperslangekløften, han feirer min død med Black Crows,” svarte Seya. Hun rev av et tøystykke fra kanten av skjorten, knyttet såret til låret, og nektet hjelp fra en kriger som nettopp hadde kommet inn. “Han trodde at i morgen tidlig ville nyheten om min død bli formidlet til stammen.
Merrick kom tilbake til huset, plukket opp flere kuler og en bandasje med kuler som gikk gjennom brystet. Han gikk ut, salet Winchester-riflen på salen til sin svarte hest.
