😨To åtte år gamle tvillingbrødre lekte i hagen ved det nye huset sitt, men kort tid senere forsvant den ene sporløst. Foreldrene gjennomsøkte hele eiendommen, ropte på sønnen sin og ba til og med om hjelp, men ingen klarte å finne ham. Bare den andre tvillingen fortsatte å hevde at han hadde hørt brorens stemme i nærheten av en forlatt bygning. De voksne trodde ham ikke til å begynne med, men bestemte seg til slutt for å undersøke stedet. Det de oppdaget bak en nesten usynlig hemmelig dør, fikk dem til å stivne av skrekk…😱

 

Del 1

Den dagen fikk de åtte år gamle tvillingbrødrene Maksim og Artjom for første gang leke i hagen ved det nye huset sitt uten at foreldrene holdt konstant oppsyn med dem.

Familien hadde flyttet dit bare noen få uker tidligere. Eiendommen var stor, med høye trær, et gammelt skur og en liten forlatt bygning i et avsides hjørne av hagen. De tidligere eierne hadde nesten aldri brukt den, så foreldrene til guttene hadde planlagt å ta seg av den senere.

Brødrene var uatskillelige. De gikk på skolen sammen, delte lekene sine og fant stadig på sprell mot hverandre.

Den dagen bestemte guttene seg for å leke gjemsel.

Maksim snudde seg mot et tre og begynte å telle mens Artjom løp av gårde for å finne et godt gjemmested.

«Ikke smugkikk!» ropte han til broren.

«Det skal jeg ikke!» svarte Maksim.

Da han var ferdig med å telle, begynte Maksim å lete etter broren sin. Han så bak trærne, ved garasjen, bak hagemøblene og til og med mellom buskene.

Men Artjom var ingen steder å finne.

Først trodde Maksim at broren hadde funnet et spesielt godt gjemmested. Han lette gjennom hele hagen en gang til og ropte deretter høyere:

«Artjom! Kom fram! Jeg finner deg ikke!»

Det kom ikke noe svar.

Noen minutter senere gikk Maksim inn i huset og fortalte foreldrene at broren hadde gjemt seg et sted og ikke ville komme fram.

Faren trodde først at guttene kanskje hadde kranglet, eller at Artjom bare fortsatte leken. Men da en halvtime hadde gått uten at gutten dukket opp, begynte hele familien å bli bekymret.

Foreldrene gjennomsøkte huset, garasjen og hele eiendommen. De sjekket porten, så inn i naboenes hager og ropte flere ganger på sønnen sin.

Ingenting.

Artjom hadde ikke med seg mobiltelefon, og ifølge broren hadde han ikke forlatt eiendommen.

«Han kan ikke bare ha forsvunnet!» gjentok moren mens hun prøvde å holde tårene tilbake.

Faren kontaktet politiet, og snart begynte letingen. Området rundt huset ble gjennomsøkt, naboene ble spurt ut, og man undersøkte steder der barnet kunne befinne seg.

Men Maksim fortsatte å gjenta det samme:

«Jeg hørte stemmen hans. Han var ved den gamle bygningen.»

«Er du sikker?» spurte faren.

«Ja! Jeg hørte at han ropte på meg. Jeg løp dit, men så ble det helt stille.»

Faren hadde allerede undersøkt bygningen, men hadde ikke funnet noen der inne. Der sto det gamle kasser, ødelagt verktøy og noen tomme skap.

«Maksim, vi har sjekket alt. Kanskje du bare innbilte deg det», sa han trøtt.

Gutten ristet på hodet.

«Nei, pappa. Det var Artjom. Jeg kjenner stemmen hans.»

De voksne trodde at den redde gutten kanskje hadde forvekslet en annen lyd med brorens stemme. Men Maksim ga seg ikke. Igjen og igjen ba han faren om å gå tilbake til den forlatte bygningen.

Utpå kvelden klarte moren nesten ikke å holde tårene tilbake lenger. Faren forsto at de måtte undersøke hver eneste krok av eiendommen, selv om det virket meningsløst.

Han tok en lommelykt og gikk sammen med en politibetjent tilbake til den gamle bygningen …

 

Denne gangen ble Maxim med dem og pekte straks mot den borterste veggen.

– Pappa, jeg hørte ham akkurat herfra.

Mannen undersøkte veggen nøye. Først så den helt vanlig ut: gammel puss, mørke planker og et tykt lag med støv.

Men da han lyste med lommelykten langs veggen, oppdaget han en tynn, loddrett linje som nesten ikke var synlig mellom trepanelene.

Faren lot hånden gli over overflaten og kjente en liten sprekk.

Han trykket på en av plankene.

Den beveget seg litt.

Mannen stivnet, før han forsiktig trakk i kanten av panelet.

Bak det kom en skjult dør til syne, en dør som det praktisk talt var umulig å oppdage ved en vanlig inspeksjon.

– Herregud … Hva er dette? hvisket moren, som hadde fulgt etter dem.

Faren trakk døren mot seg, men den lot seg ikke åpne.

Det kom ikke en eneste lyd fra den andre siden.

Plutselig ropte Maxim:

– Artiom! Er det deg?! Vi har kommet for å hente deg!

I noen sekunder var det helt stille.

Så lød en svak, nesten uhørlig stemme bak veggen:

– Maxim … Pappa … Jeg er her …

Faren ble blek og stormet bort til døren.