Han var overbevist om at Anna kom til å dø.
Men noen minutter senere kom en bilist tilfeldigvis forbi, oppdaget den ødelagte bilen og ringte etter en ambulanse.
I alle de tre månedene hadde Michael faktisk kommet til sykehuset hver eneste dag.
Men nå var det endelig klart hvorfor.
Han var ikke ved hennes side fordi han ikke kunne leve uten kona si.
Han var bare redd for én ting: at Anna en dag skulle åpne øynene.
Da kvinnen våknet til bevissthet og fortalte alt som hadde skjedd, bestemte politiet seg for å sette en felle for ham.
Legene fortalte Michael med vilje at de skulle koble fra maskinene.
Politiet mistenkte at han kunne komme til å si eller gjøre noe som ville avsløre ham dersom han fikk være alene med kona.
Og akkurat det skjedde.
Noen minutter senere kom Michael ut av rommet.
To politibetjenter ventet allerede på ham i korridoren.
– Hva er det som skjer? spurte han forvirret.
En av dem ba mannen om å snu seg.
Michael ble likblek.
Og akkurat da lød en svært svak stemme fra sykehusrommet:
– Michael.
Han stivnet.
Han snudde seg langsomt og så at Anna lå i sengen med åpne øyne.
Hun så rett på ham.
– Jeg husker alt, sa kvinnen lavt.
Og først da forsto Michael at hans tre måneder lange, perfekte skuespill var over.
